I et reisebrev fra Færøyane beskriver et knippe lokalpolitikere (Ingebrigtsen (H), Bjørlo (V) og FRPs Strifeldt) et alldeles velfungerende samarbeide mellom oppdrettsnæring og regjering. På Færøyane!

Reisebrevet handler om beskatning må vite- og stor fortvilelse over oppdretternes begredelige situasjon i Norge og Nord-Norge. I motsetning til norske forhold hylles et velfungerende samarbeid mellom næringsliv og regjering. På Færøyane. I vårt nordiske naboland midt i Atlanterhavet, gjør altså oppdrettsnæringen og regjeringen noe så selvsagt som å snakke sammen – før nye skatter innføres. Bakgrunnen for denne jubelen er selvsagt den forferdelige og urettferdige grunnrenteskatten som rammer landets hardtarbeidende og smålåtne oppdrettere. Som rammer en allerede hardt beskattet næring?

Skal vi tro at den færøyske oppdrettsnæringen allerede har løst de enorme problemene som norsk oppdrettsnæring gjennom de siste 50 årene har redusert til begrepet «utfordringer»? Som altså fortsatt framstår som like omfattende, problematisk og utfordrende for store deler av kystbefolkningen? For det finnes jo unektelig vitenskapelig belegg for å si noe om en enorm laksedød i norske oppdrettsanlegg. At det eksempelvis i 2022 døde 58 millioner laks i norske mærer. At dette representerer en økning på 1 million enheter fra året før (NA 07.02.23), og at denne dødsmassen utgjør en del av oppvekstmiljøet til oppdretternes «biomasse» over tid.

Det finnes jo utallige vitenskapelige rapporter som til overmål dokumenterer oppdrettsnæringas katastrofale påvirkning på villfisk, det være seg både stamfisk og fisk på vandring. På lokalplanet er det nok mange som tilsvarende kan si noe erfaringsbasert om det som skjer i det marine miljøet rundt oppdrettsanlegg i nord-norske fjorder. Forørkning. Svart hav. Forgiftning og misdannelser av livet i det som tidligere var et felles spiskammer, en kilde til matauk og livskvalitet.

Faktum er jo at oppdrettsnæringa tilhører det norske toppskiktet når det kommer til inntjening. Allikevel sutres det over det mange utenfor næringa vil hevde er en høyst forståelig grunnrenteskatt. Kort og godt en skattlegging av næringas problematiske bruk av offentlige arealer! Drømmen om et velfungerende samarbeide mellom regjering og næring i Norge, blir sånn sett ikke annet enn en drøm om å snakke ned beskatningen. Kanskje et velfungerende samarbeide ville være mer aktuelt, dersom temaet var en grunnleggende opprydding i de miljøproblemene som har vedvart gjennom årtier? Dersom dette ble temaet, burde det ikke bety at næringas fremtidsutsikter i mange kystsamfunn forverres, slik reisebrevet antyder. Snarere tvert imot! Trolig ville det også bety at kystbefolkningens fremtidsutsikter ble forbedret, at bolyst nærmere fjæresteinan ville øke!