Gå til sidens hovedinnhold

Om klima, frykt og lederskap

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mandag la FNs klimapanel frem sin nye delrapport. I anledning klimarapporten velger varaordfører Ola Smeplass å kritisere Miljøpartiet De Grønnes Une Bastholm for å si at rapporten gjør henne “livredd”. Smeplass sammenligner fremtidsfrykten mange føler på stilt overfor klimaendringene, med enkeltes frykt for koronapandemi eller en fremtid der Norge blir stående utenfor EU (!).

I motsetning til Smeplass sine korona- og EU-eksempler, handler Bastholms reaksjon om et klima vi vet er i ulage. IPCCs rapporter er resultatet av en omfattende gjennomgang av oppdatert forskning.

Rapporten slår fast at klimaendringene er her og . Havet har blitt surere og varmere, ekstremværet har blitt verre, og utbredelsen av havis i Arktis er rekordlav.

Permafrosten tiner. Det vil den fortsette med de neste hundreårene, noe som vil frigjøre store mengder metangass til atmosfæren.

Disse endringene skjer ved en global temperaturøkning på 1,1 grader i forhold til førindustriell tid.

Nå er 1,5-gradersmålet i ferd med å glippe. Med middels høye klimagassutslipp sikter vi mot en global oppvarming på mellom 2 og 3,5 grader før århundret er omme. Altså en temperaturøkning som er mer enn dobbelt så stor som dagens.

Med mindre man avfeier innholdet i rapporten som bløff eller oppspinn, vil nok de fleste si at dette er skremmende utsikter. Jeg er blant dem.

Den nye klimarapporten gjør meg redd. Jeg frykter for at politikken ikke skal være i stand til å hive seg rundt og kutte utslipp raskt nok og tilstrekkelig mye til å unngå at nye vippepunkter passeres og klimaendringene løper løpsk. Og jeg bekymrer meg for hvordan verden ser ut når barna mine når pensjonsalderen, et par generasjoner fram i tid.

Gjør det meg til en ufornuftig og utrygg politiker, Ola Smeplass?

Å være åpen om egen frykt er ikke det samme som å spille på frykt, som Smeplass ser ut til å mene. Og de unge som frykter at verden vil være mer ustabil, uforutsigbar og utrygg når de vokser opp, blir ikke skremt av ærlige politikere. De blir skremt av det forskningen forteller oss. Og de blir skremt av politikere som ikke handler.

At vi voksne, generasjonene som har skapt dagens fossildrevne bruk- og kast-samfunn, skal klappe dem på hodet og fortelle dem at det går bra til slutt, fremstår rimelig nedlatende. Helt ærlig synes jeg det er respektløst overfor dem som skal arve jorda – og problemene vi skaper.

Den nye FN-rapporten understreker alvoret i klimakrisa. For mange kan det føles tungt og vanskelig å ta innover seg hvor ille det står til. Noen resignerer. Men veldig mange oppildnes til å gjøre en aktiv innsats for en lysere fremtid. Stilt overfor dystre fremtidsutsikter er det lite som gir håp som å ta kampen for framtida i fellesskap med andre engasjerte mennesker.

Her hører det med til historien at Bastholm og andre MDG-ere har fulgt opp klimarapporten med et tydelig budskap om håp. Om framtidstro. Om at det nytter å jobbe for endring.

“Vi vet hva slags ledere vi vil ha”, skriver Smeplass.

Han om det.

Når Miljøpartiet De Grønne nå har fått 2000 nye medlemmer siden rapporten ble lagt fram, er det fordi de ønsker seg ledere som kaller en spade for en spade, og som foreslår kraftfulle tiltak som matcher alvoret i klimakrisa.

De ønsker seg ledere som leder.

Kommentarer til denne saken