En nylig framlagt konsekvensutredning konkluderer med at det ikke er behov for flytting av jernbane og havn til Langstranda. En klok anbefaling fra forstandige mennesker, spør du meg. Men Elnar Remi Holmen i BRUS kaller utredningen for «Skrivebordsarbeid gjort av byråkrater som tenker på fortida. Ikke visjonære verdiskapere som ser på mulighetene for framtida». Intet mindre.

Holmen støtter seg til Transportutvikling sin markedsvurdering (kjøpt for en billig penge med bestilt resultat?) som viser en firedobling av transportpotensialet over Bodø. Konsulenten bruker en kjent teknikk; framskriving av utvikling en kort periode nesten inn i evigheten. Men Transportutvikling skal krediteres for en uvanlig dristighet når mulige godsmengder over Bodø om 50 og 100 år tallfestes. Men dette er lek med Excel som gir assosiasjoner til Aukrust som brukte tilsvarende metodikk bakover i tid. Han kom fram til at krigerne på Stiklestad var 53 cm høge, om jeg husker rett.

Kanskje gir det større mening først å spørre om hvilke merverdier / ringvirkninger store, gjennomgående godsmengder kan få for Bodø? Mulige «visjonære verdiskaperne» bes liste opp for oss - ikke fullt så «fremoverlente» (til og med pensjonerte) byråkrater - konkrete merverdier som kan forsvare investeringer i størrelsesorden 4 - 7 mrd kroner, ulempene med å føre et jernbanespor gjennom byen (over eller under bakken), båndlegging av minst 300 dekar til nytt stasjonsområde på Langstranda (over mange livskraftige bedrifter) og kostnader til avskjerming av et nytt, større havneavsnitt mot vest. Ettersom nordøstpassasjen også er nevnt, så kunne det vært interessant å høre argumentene for at skip på sin ferd mellom markeder i Asia og Europa i framtida skulle anløpe Bodø. Da for å omlaste store godmengder til / fra en sliten, ustabil norsk jernbane med mange infartktproblemer.

Båt-, bil-, bane- og flyterminalene i Bodø ligger i dag svært nært hverandre. I praksis fungerer disse som et komplett transportknutepunkt. Få byer kan oppvise maken. Bodøs særegne fortrinn bør videreutvikles og rendyrkes, først og fremst for å effektivisere godsomslaget i regionen. Knutepunktsfunksjonen for landsdelen bør utvikles der Bodø har konkurransemessige fortrinn. Nærliggende satsinger er (igjen) å «forlenge Nordlandsbanen på kjøl» og sikre armslag / kapasitet og effektive overganger båt / bane i havna og etablere god forbindelse mellom den nye lufthavna og havnefasiliteter på Langstranda for både flyfrakt og eventuelt for passasjerer (som snuhavn for cruisetrafikken i nord).

Det er selvsagt en besnærende ide å flytte logistikknutepunktet fra Rønvikleira og samle alt på Langstranda. Det gjør seg godt i illustrasjoner når visjonære tanker for Bodø skal selges inn. Men et strategisk veivalg i en slik retning vil sette mye «på vent» og hindre en naturlig utvikling av Bodøs logistikkfortrinn på kort og lang sikt. Byen taper kort og godt fokus.

Når argumenter for en flytting framføres samtidig med at byen har betydelig utfordringer i å få finansiert reetableringen av flyplassen, blir det fristende å sitere tidligere rådmann Gisle Johnson som av og til – i frustrasjon over mange og store krav - kunne utbryte «Ti mens dokker tygg». Kanskje er det lurt av Bodøsamfunnet å holde litt igjen på uttalte ambisjoner, særlig når nytteverdien er høyst diskutabel.

Holmen sier at BRUS skal «stå på i denne saken». Er det også styrets mening at tid og ressurser i selskapet brukes på å motarbeide sterke tverretatlige anbefalinger inn i krevende krevende plan- og budsjettprosesser?