Gå til sidens hovedinnhold

Om fortvilelse, håp og kultursult

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er lett å la seg fortvile over verden akkurat nå. De siste månedene har vi opplevd enorme endringer internasjonalt. Korona, Brexit, Trumpisme og klimakrise, for å nevne noen få. Felles for dem alle er at dette er kriser som utfordrer troen på at opplysning og fremskritt inneholder svar på menneskehetens store spørsmål.

Troen på at vi som mennesker skal komme oss gjennom dette, på en eller annen måte, er nok fortsatt sterk. Men det er ikke en overdrivelse å si at troen har blitt noe rystet den siste tiden.

Hvordan finne lyst og glede?

Det er mange ting å være opprørt over, og gode grunner til å bli deprimert. Hvordan skal vi takle denne sinnstilstanden? Hvordan skal vi finne lyst og glede i en nesten konstant strøm av nyheter om maktesløshet, håpløshet og dumhet? Stengt inne med hjemmekontor, Netflix og hjemmetrening? I livets hamsterhjul der husets fire vegger ser ut til å krype nærmere og nærmere hele tiden.

Det er jo ikke første gang at menneskeheten har opplevd store kriser og tragedier. Det som er nytt er at vi nå må håndtere krisen hver for oss, med begrensinger for sosial kontakt. Nettopp savnet av sosial kontakt, å oppleve fellesskapet som noe konkret og fysisk, har fratatt oss noe vesentlig. Muligheten til å reflektere sammen, å speile oss selv og hverandre, har blitt sterkt begrenset.

"Hudsult" og "kultursult"

Et av de viktigste arenaene for felles ettertanke og «følelsmessig fitness» er levende musikk og scenekunst, som oppleves i konsert- og teaterhus. Det kollektive suset som deles av utøvere og publikum i øyeblikket, er noe vi i dagens koronabegrensinger kun har begrenset tilgang til. Det samholdet vi føler som publikum, som opplever og dermed skaper felles fortellinger og opplevelser, er oss ikke lenger forunt.

I hjemlandet mitt, Danmark, har det oppstått et nytt ord i kjølvannet av korona. Hudsult. Vi har blitt sultne på fysisk kontakt, og vi har forstått hvor mye et håndtrykk, en klem og et kjærtegn betyr for oss. Kanskje vi skal innføre enda et ord i det norske koronavokabularet – «kultursult»?

Kulturens rolle

Er det noe positivt som har kommet ut av koronakrisen, er det kanskje nettopp denne erkjennelsen. Sulten og savnet etter de tingene i livet man tok for gitt. I mange år har jeg observert hvordan kulturens rolle som samfunnskraft har blitt oversett i den offentlige debatten. Kanskje er det noe positivt og konstruktivt i erkjennelsen av hvor viktig det det er med et felles møte mellom kunst og kultur. Hvilken energi og samlende kraft kulturopplevelser faktisk kan ha.

I en mørk tid – som så smått begynner å lysne – synes denne erkjennelsen å gi et håp om bedre tider. Gleden over å kunne oppleve kunst og kultur igjen blir sterkere enn noen gang når vi alle møtes igjen.

Kommentarer til denne saken