Det er en gammel sannhet at virkeligheten til tider er mer fantastisk enn selv den mest fantasifulle forfatter kan finne opp.

Den har fått ny aktualitet gjennom saken mot Eirik Jensen, som fikk sin foreløpige avslutning mandag. Der Jensen først ble frikjent for narkotikaforbrytelser, for så å se fagdommerne sette frikjennelsen til side.

Det minner - som resten av saken - mer om en amerikanske tv-serie enn norsk virkelighet. Du vet den type serie der en detektiv tøyer reglene for å oppnå resultater, mens regelrytterne på sjefsnivå fortviler.

For de av oss som har sett for mange slike serier, er det lett å føle sympati med Eirik Jensen. For det er ingen tvil om at han har vært en effektiv politimann, ikke minst i arbeidet mot gjengkriminalitet.

Det er et arbeid som er avhengig av informanter, og vi har hørt flere kolleger vitne om at Jensens behandling av Cappelen - om han nå var en slik informant - slett ikke er unormal.

Selv om måten det skjedde på ut fra selv de mest velvillige tokninger, i beste fall befinner seg i grenseland for hva en poltimann kan gjøre uten selv å bryte loven.

I Jensens tilfelle virker det åpenbart at han ikke bare har tøyd denne grensa, men overskredet den. Derav dommen for korrupsjon.

Om det skjedde for å beskytte en viktig informant, eller for selv å tjene penger på narkotikainnførsel er mer åpent, og her falt juryens dom ut til Jensens fordel.

Det gjorde ikke fagdommernes tilsidesettelse av frikjennelsen. Den er på mange måter oppsiktsvekkende, ikke minst sett på bakgrunn av rettsbelæringen som juryen fikk fra de samme fagdommerne før den begynte sin seks dagers drøfting av skyldspørsmålet.

I rettsbelæringen ble det nemlig lagt vekt på at juryen burde vurdere helheten av beviser, og ikke enkelthendelser. Det var en balansert belæring der det ikke ble lagt noen føringer i forhold til hvordan dommerne vurderte bevisene.

Tilsidesettelsen er også oppsiktsvekkende ut fra at dette er noe som skjer svært sjelden. Ifølge NRK kun i 5,6 prosent av sakene for Borgarting lagmannsrett.

Hvor mange av disse som gjelder opphevelse av en frifinnelse vites ikke, men det er verdt å merke seg at fagdommernes rett til å oppheve juryens dom opprinnelig kom inn i straffeloven for å hindre at uskyldige ble dømt, ikke at skyldige gikk fri.

Det ut fra den grunnleggende rettsikkerhetsbetraktning at «det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig dømmes».

Det som også gjør saken spesiell er at dette er den absolutt siste rettssak i Norge som går for en jury. I framtiden - inkludert når denne saken kommer opp igjen - vil dommen utformes av fagdommere og legdommere i felleskap.

Det vil riktignok være et flertall av legdommerne, men det blir åpenbart lettere for fagdommerne å påvirke dommen enn det er nå, der de må ty til dramatiske unntaksbestemmelser for å vinne fram med sitt syn.

Det er også en myte at jurister er bedre egnet til å vurdere beviser enn det legfolk er. For å sitere generalsekretær Merete Smith i Advokatforeningen: «Mange av disse sakene handler… om noe så lite juridisk som å ta stilling til partenes forklaringer. Hvem tror man på? Hvem har tenkt og forstått hva underveis»? (NRK Ytring 15.8 2016).

I en tid der stadig flere såkalte vanlige mennesker langt unna maktas sentrum, opplever at deres syn alltid skal underordnes fjerne fagfolk, er det også en talende utvikling.

Og en utvikling som på sikt kan undergrave vårt rettssystems legitimitet i store deler av befolkningen. Det kan fort bli resultatet dersom en ny lagrett, med et sterkere innslag av fagdommere, dømmer en mann som en jury av likemenn frikjente.

Selv skal jeg benytte kvelden til å se siste episode av tv-serien «Kriger» i opptak, en glitrende framstilling av en dansk Afghanistan-veteran som infiltrerer en motorsykkelbande på vegne av dansk politi.

I forrige episode ble han etterlyst for drap, og selv hans politikontakt begynner å lure på om han har gått over til den andre siden.

Det har han nok ikke, men serien viser på en glimrende måte hvordan man i en slik situasjon hele tiden må vurdere hvor mye ondt man kan gjøre for et større gode.

Men, som sagt; jeg ser allerede alt for mange slike serier. Og den kommer uansett ikke opp mot dramaet Borgarting lagmannsrett.

Som altså nå kommer i reprise om et års tid.