Det sies at kriser får fram det beste i oss. Og det verste.

Slik sett kan vi alle ha godt av å stilles overfor ekte fare en gang i blant. For å lære litt mer om hvem vi er, og hva som bor i oss.

I filmen «Turist» skildres en harmonisk svensk familie på skiferie i Alpene. Idet faren tror at han er i ferd med å tas av et snøras, løper han for livet i stedet for å prøve å redde kone og barn.

Raset stopper, men så begynner familien sakte å smuldre opp på grunn av farens manglende evne til å ta inn over seg sin egen feighet.

Regissør Ruben Østlund har sagt at han med filmen ville «kødde med velstående mennesker som opplever at de har kontroll hele tiden». Han har også beskrevet filmen som et «struptak på den nordiska folksejelen».

Og få steder i verden finnes det vel flere "velstående mennesker som opplever at de har kontroll hele tiden". I stor grad fordi de i generasjoner har vært vernet mot all ytre fare.

Noe som kanskje også har gjort det lettere for oss enn andre land å bli humanistiske stormakter, og et forbilde for resten av verden.

Nå er krisen også hos oss, på en helt ny måte. Og når vi som samfunn en gang skal komme oss videre fra den, risikerer også vi å smuldre opp? Som den svenske skifamilien.

Svaret på det får vi ikke på lang tid, men nøkkelen ligger nok også her i at vi ikke prøver å bortforklare de feil vi har gjort - og kommer til å gjøre. Både som individer og samfunn.

Så langt har det store flertall av det norske folk taklet denne krisen på en god måte. Dugnadsånden er levende, men den dekker også over mørkere utviklingstrekk.

Det ene er sterkt økende aggresjon, særlig på sosiale medier. Der selv små barn som leker eller spiller fotball henges ut som samfunnsnedbrytende forbrytere. På tross av at den økte smittefaren er helt marginal.

Det er den også om du passeres av en pesende jogger, eller noen ved nabobordet hoster. Håndvask og avstand er smittevern godt nok. Hysteri er det ikke.

Den andre tendensen er et økende rop på strengere inngrep i våre hverdagsliv. Enten det er krav om økt digital overvåking, forbud, isolasjon eller sinte tips til politiet om barn som selger aviser.

Nå er vi et stykke unna å bli en nasjon av informanter og lydige kujoner, men enkelte har utvilsomt latt sin autoritære tendens få fritt utløp under denne krisen.

Kanskje flere enn forventet, og det er definitivt blitt mindre populært å snakke om personvern og personlig frihet.

Verken aggresjonen eller autoritetstroen er noe nytt, begge har lenge vært i vekst, og bidratt til en høyrepopulistisk bølge over store deler av verden. Kan denne krisen gi den et gjennomslag i Norge også?

Flere har i hvert fall stått fram med påstanden at demokratiet ikke er den beste måten å møte en krise som dette på. Den krever heller sentral kontroll og sterk ledelse. Som i Kina.

Da glemmer folk at Kina er selve årsaken til epidemien, og at alt kommunistpartiet hevder om landets smitteinnsats antakelig er ren løgn. For slik opptrer diktaturer.

Det stilles uansett spørsmål ved om denne krisen kommer til å vippe verden mer i retning av Orbans «illiberale demokrati», der makta ligger hos en liten elite som kontrollerer alle valg.

Det vil antakelig avhenge av om vi faktisk makter å ta vare på demokratiet gjennom denne krisen eller ikke. Fristes vi til å oppheve demokratiet for å oppnå kortsiktig gevinst, mister vi det garantert på sikt.

For dersom demokratiet kun er egnet til å takle bagateller, hva skal vi med det?

Alle som ser «Turist» vil nok tenke over hva de selv ville gjort i samme situasjon. Reddet seg selv, eller prøvd å redde de man er glade i?

Mitt enkle svar er at jeg ikke vet. Få vet det antakelig før de er der. Men de som skjer nå er ikke et plutselig snøras. Det er en voksende krise som gir oss tid til å bruke vår fornuft på en helt annen måte.

Den tilsier at vi ved å stå sammen, støtte hverandre og behandle hverandre som gode medmennesker både kan berge oss selv og våre kjære. Samt demokratiet.