Gå til sidens hovedinnhold

Om de sju ruspolitiske mytene, og kanskje en åttende

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vårt innlegg «Sju ruspolitiske myter» i februar ble svart ut den 6. april, ført i pennen av psykolog Rebekka Lossius og leder i Normal Norge, Andre Nilsen. Vi kommer her med en reaksjon på dette svaret.

Allerede i overskriften blir vi beskyldt for å «fordumme» debatten, og når vi i innledninga kan lese at innlegget vårt er «oppsiktsvekkende dårlig» skjønner vi at det kan bli utfordrende å ha en saklig debatt. Lettere blir det ikke når vi like etterpå leser at innlegget vårt er «spekket av kunnskapsløs synsing». Vi vil likevel forsøke.

Når vi innledningsvis hevder at det ikke er grunnlag for å hevde at ruspolitikken i Norge har vært mislykket, får vi presentert en «sannhet» (myte nr. 8?) som visstnok skal ta livet denne påstanden. Lossius/Nilsen hevder i likhet med mange andre i denne debatten at «Norge år etter år har vært ledende blant landene med høyest forekomst av overdosedødsfall». Dette er svært spesiell bruk av statistikk. Tallene er svært usikre, og seniorforsker Linn Gjersing ved Folkehelseinstituttet sa til Nettavisen i 2019 at «.. en skal være veldig forsiktig med å si at Norge har flere (narkotikautløste) dødsfall enn andre». Grunnen er ulikheter i registrering og obduksjonsfrekvens. Det er fremdeles ikke slik at bare en sier en ting mange nok ganger blir det sant.

Så kommenterer Lossius/Nilsen myte to, og da gjør de noe rart. Vi sa i vårt innlegg at det er en myte at «alle rusavhengige mennesker er syke mennesker». Det får de til å bli at vi mener at «rusavhengighet ikke er en sykdom». Det er helt feil og en grov forenkling. Dette handler ikke om alle eller ingen. Poenget vårt er at i rusmiljøene er det ganske vanlig med selvdiagnostisering og dermed selvmedisinering. Men diagnoser er det helsepersonell som skal stille, ikke pasientene. Og det er helsepersonell som skal styre hva den syke skal ha av medisiner. Med å sykdomsforklare all rusavhengighet er vi med på å legge til rette for mer selvmedisinering. Det ønsker vi slett ikke. Her forventer jeg at fagfolk ser nyanser og ikke svart/hvitt, slik Lossius/Nilsen gjør her.

Så prøver vi å vise til at det er flere motstridende faglige meninger om rusreformen. Det ser ut til at Lossius/Nilsen er delvis enige med oss i det. Men de faller dessverre igjennom når de hevder at motstanderne baserer sitt syn på «synsing og føleri». Det er respektløst og nedlatende. Slike omtaler av andres synspunkter bidrar ikke til en god debatt.

Vi hevder videre at det er en myte at «det ikke hjelper med skremselspropaganda». Her tar vi gjerne selvkritikk på ordvalg. Et bedre uttrykk hadde vært «allmennpreventive sanksjonsmuligheter». Poenget med straffeloven er ikke å straffe flest mulig. Poenget er at den skal virke allmennpreventivt slik at flere skal unngå å ta dumme valg. Hvis man ikke tror på allmennpreventive grensesettinger med sanksjonsmuligheter, bør egentlig alt vi har av sanksjoner skrotes. Jeg tror ikke noen ønsker et slikt samfunn. Men Lossius/Nilsen går faktisk ganske langt i den retningen når de skriver at «straff ikke har allmennpreventiv effekt og er skadelig for enkeltindividet». Det er ganske oppsiktsvekkende.

Men enda mer oppsiktsvekkende blir det når de hevder at «cannabis faktisk ikke er veldig farlig», med begrunnelsen at «de fleste vil faktisk kunne bruke cannabis uten at det skaffer dem problemer». Ja vel. Men hva da med dem som IKKE tilhører kategorien «de fleste» i denne sammenhengen? Risikoen for tilfeldige og sterke psykiatriske reaksjoner omtalte vi i vårt forrige innlegg. Her er en annen relevant sammenligning: En ungdom med ferskt førerkort fortalte meg at han hadde testet å kjøre i over 150 km/t. Og det var jo ikke så farlig som folk påstår, hevdet han. Det gikk jo bra. Samfunnet skal selvfølgelig reagere sterkt på slik oppførsel i trafikken, selv om den første opplevelsen av høy fart ikke nødvendigvis betyr katastrofe. Og dersom det ikke korrigeres kan det faktisk føre til fartsavhengighet. Noen kjører fort hele livet uten å skade seg selv eller andre. Flaks kalles det gjerne. Andre dreper dessverre seg selv og andre fordi de ikke ble stoppet i tide. I slike tilfeller er alle enige om at straff har allmennpreventiv effekt. Derfor tror vi at allmennpreventive tiltak kan stoppe ei utvikling mot et samfunn som aksepterer bruk av narkotika. Å løse opp ved å fjerne muligheten for straffereaksjoner vil være et skritt på den veien. Det må vi for all del unngå.

Kommentarer til denne saken