Beredskapen i sykehusene er tilpasset normalår, ja sengeplassene er sågar presset til vanlig. Såframt man ikke dermed må henvise pasienter videre til det private og la det offentlige ta regningen, så er dette økonomisk korrekt. Tomme senger og overskudd på personale og kompetanse medfører økonomisk underskudd. Derfor er beredskapen som den er, i et forsøk på å spare der man kan.

Men er beredskap som kun så vidt kan håndtere normale situasjoner i det hele tatt beredskap? Det kan i alle fall ikke kalles kriseberedskap, i og med at krisen per definisjon er et unntak. Hvis ikke de økonomiske insentivene fungerer på helt andre vis i andre sektorer som kan bli viktig under andre typer krise, så vil enhver ny krise bli nettopp kritisk.

Guldvog sa i Debatten at det tar tre år å utdanne en intensivsykepleier – et faktum som ingen eventuell forbedret beredskapsplan kan gjøre noe med annet enn å planlegge for bruk av ufaglærte. Hvordan jobbes det så med beredskapen for krig, atomulykker, supervulkanutbrudd, meteornedslag, flom, medisinmangel, elektrisk sabotasje, solstormer, tørke, terrorisme, misinformasjonsspredning eller deep fakes for den saks skyld, og så videre og så videre?