Nylig hørte jeg igjen på Al Jazeera nyhetskanal, noe jeg anbefaler til alle. Kanalen startet i Quatar i 1991, og har utviklet seg til et av de største nyhetskanalene i verden, med dybdejournalistikk både regionalt og internasjonalt, noe som er en sjeldenhet i vår tid. De produserer nyheter, videoer, intervjuer m.m. Jeg så igjen på en video med tittel «Å være norsk 1996 – 2021» med samtaler mellom innvandrere fra forskjellige land og i forskjellige aldre, bosatt på Oslo østkant. Meget interessant og viktig video. Situasjonen i Oslo er nok spesiell, men mye av det de sa gjelder for alle landets kommuner.

Forskjellsbehandling og stigmatisering var de alle enige om, unge som eldre, kvinner og menn, og enten man kom fra Tyrkia, Syria, Somalia, Makedonia, India eller Eritrea. Alle i videoen var fra innvandrerfamilier. De formidlet at familiene hadde fått råd fra norske myndigheter om å ikke lære barna eget språk. Kun norsk! Noen av de i programmet kunne derfor ikke sitt eget morsmål. Er det slik «man blir nok norsk?« Blir man det selv med mørk hudfarge og andre vaner? Alle benektet det. Flere fortalte om det å bli mobbet på skolen (f.eks kalt sjokolade, brunost m.m.), eller på jobb.

En kvinne fra Uganda påpekte en farlig type mobbing; seksualisert mobbing, som jenter og kvinner lett blir utsatt for. Man fikk ikke jobb pga fremmed navn. Fikk ikke engang innkalling til intervju. De fleste påpekte stor forskjell i inntekt mellom dem og de norske. Han fra Tyrkia sa «vi har ikke bil, vi har ikke hytte og vi får ikke mulighet for det heller.» Vi holder oss mest til hverandre for det er tryggest, men hvordan kan vi da lære å bli norske? De påpekte til slutt at det hadde skjedd en god utvikling i forhold til integrering, men at der er mye igjen.

Hvordan er det så utover i kommunenorge? Straks er det kommunevalg. Hvor mange innvandrere inkluderes i politikken? Angår det dem? Hva med muligheter for jobb? Mulighet til å kjøpe bolig og bil? Hvordan er det for barna til invandrere å vokse opp i kommunenorge og hvordan er det for barnefamilier? Uten 100% jobb får man stort sett ikke lån hverken til bolig eller bil. Uten bil kan situasjonen for barnefamilier være svært vanskelig på grunn av mangelfull offentlig transport i kommuner. Det forventes f.eks. at man skal gå fra boligen til barnehagen, som kanskje er på et helt annet sted i kommunen, for å levere barn, så på jobb et annet sted, så tilbake til barnehagen for å hente barn og så hjem. Dette kan ta flere timer.

Barnevernet er, for de fleste innvandrerne, noe de er redde for, dessverre. Familier opplever at de blir misforstått på grunn av kulturelle forskjeller. Måten å kommunisere på kan oppfattes feil hvis man som ansatt ikke har den kunnskapen som trengs om dette. Språket kan tolkes som truende, enda det bare er en annen måte å uttrykke følelser på. Dette er helt fundamentalt å ha kunnskap om i barnevernet. Politikerne må også ha denne kunnskapen.

«Er vi nok norsk» uten å miste vår egen kultur? Dette er et stort tema som vi som politikere må få kunnskap om og prøve å forstå. Den beste måten vi kan lykkes på er å ha kontakt med de innvandrerne som er rundt i kommune Norge og som kan bidra med mye kunnskap. Som kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske er jeg opptatt også av dette.