For mens mange republikaner mener at valget ble stjålet fra flertallet av folket allerede i 2020, mener mange demokrater at en seier for Trumps kandidater tirsdag vil bane veien for fascisme i USA.

Man kan si hva man vil om sannhetsgehalten i begge disse påstandene, men det er et faktum at begge partier framstiller dette som et skjebnevalg for demokratiet.

Det viser kanskje mer enn noe hvor dypt splittelsen i det amerikanske samfunnet går, men skygger samtidig for det faktum at folk flest er opptatt av helt andre saker enn dette.

For mens begge de to store partiene blir stadig mer ytterliggående, er det store flertall av amerikanere moderate og pragmatiske.

For eksempel anser bare 15 prosent av demokratene seg selv som veldig liberale . Mens det blant republikanerne finnes nesten seks ganger så mange tradisjonelt konservative som høyreekstreme.

Andelen amerikanere som anser seg som uavhengige øker også, i en fersk meningsmåling utgjør de 43 prosent og er dermed den klart største velgergruppen.

Dette viser det stadig økende gapet mellom partiene og deres politikere og hoveddelen av befolkningen i USA. Det er antakelig en mye større fare for demokratiet enn utfallet av tirsdagens mellomvalg.

Årsaken til denne splittelsen ligger i måten nominasjonsprosessen fungerer på. Den gir uforholdsmessig stor makt til de mest engasjerte og ideologiske drevne partimedlemmene.

Dermed ender velgerne i mange stater opp med å måtte velge mellom en republikansk valgfornekter og en demokrat som mener at politiet bør legges ned.

Dette skjer selv om alle undersøkelser viser at den jevne velger er mest opptatt av tre ting; økonomi, kriminalitet og skoler.

Til tross for at republikanerne i år har satset på en serie ekstreme og irrasjonelle Trump-kandidater, er demokratenes problem at utviklingen på alle disse områdene går i negativ retning for dem

At demokratene har presidenten vil i utgangspunktet gi partiet et hovedansvar for den økonomiske krisa USA er inne i. At de ikke evner å presentere en eneste troverdig løsning på krisen gjør ikke situasjonen bedre.

I stedet prøver de å snakke om alt annet, og håper republikanernes ekstreme kandidater berger dem ved å være for uspiselige for velgerne.

I stater der alle kan delta i nominasjonsprosessen har det til og med gått så langt at demokratiske aktivister aktivt har støttet ekstreme republikanere, som Trump-eleven Kari Lake i Arizona.

Nå leder hun på meningsmålingene, og demokratene kjører da store reklamekampanjer der de hevder at den kandidaten de selv stemte på i nominasjonen er en trussel mot demokratiet.

Demokratenes politikk utenom økonomien er også i ferd med å bli uspiselig for stadig flere.

San Francisco er USAs mest liberale by, likevel tapte skolesjefen der nylig et valg etter å ha innført loddtrekning ved skoleopptak, fordi karaktergiving ifølge henne er iboende rasistisk.

Byens statsadvokat tapt også, fordi han nektet å fengsle selv yrkeskriminelle fordi han mener det sitter for mange mennesker i fengsel fra før av.

Den demokratiske strategen Ruy Teixeira skrev i 2002 boka «The Emerging Democratic Majority» som hevder at den demografiske utviklingen i USA vil gi demokratene et stabilt flertall framover.

Nå har Teixeira snudd, og sier til Financial Times at demokratenes politikk er et sted mellom «lite tiltalende og politisk giftig» for mange velgere.

Årsaken er at demokratenes partiledelse er dominert av høyt utdannede aktivister som er mest vant til å snakke med seg selv og ikke velgerne, sier Teixera. De banker ikke lenger på dører, man bruker nettet og dets ekkokamre.

Så samtidig som de hevder at alt handler om å få kjernevelgerne til å stemme, fremmer de en politikk som ligger milevidt fra det vanlige velgere er opptatt av.

Bill Clintons suksessrike valgkampleder James Carville er mest kjent for slagordet "It´s the economy, stupid". Han kaller politikken til dagens partiledelse "faculty-lounge politics" - lærerværelse-politikk.

Det er en politikk som ikke tar vanlige velgeres økonomisk problemer på alvor, og dermed driver arbeiderklassen stadig lengre mot høyre. Ikke bare den hvite, men også fargede og latinos.

Republikanerne er altså ikke alene om å dra det amerikanske demokratiet mot stupet. Det demokratiske partiet er i nesten like stor grad i ferd med å bli et fløyparti.

Slik sett er det ingen tilfeldighet at de to partienes ytterfløyer i det siste har funnet sammen i et uttalt ønske om at USA skal redusere sin støtte til Ukraina og søke en fredsslutning med Russland.

Dette er en utvikling man kunne tro åpner opp for et nytt parti i midten. Innenfor dagens valgsystem vil det slite voldsomt med å oppnå noen suksess, men intet er umulig.

I 2016 vokste det det fersk, franske sentrumsorienterte partiet "En Marche!" seg voldsomt stort i løpet av noen få måneder og feide Emmanuel Macron inn i presidentpalasset.

Dagens USA synes langt unna en slik situasjon, og i mellomtiden føler mange amerikanere at de i realiteten bare har pest og kolera å velge mellom.

Uavhengig av hvem som vinner tirsdagen valg er nok det den aller største trusselen mot det amerikanske demokratiet.