Gå til sidens hovedinnhold

Økt russisk marineaktivitet gjør det ekstra viktig med en egen, nasjonal forsvarspolitikk

Artikkelen er over 1 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De er noen av verdens mest avanserte krigsmaskiner, og de neste dagene skal de avfyre sitt tyngste skyts i farvannene utenfor Helgeland.

Det er tredje gang på under ett år at Russland varsler slike skyteøvelser utenfor kysten i nord, og i høst gjennomførte landet sin største ubåtoperasjonen siden den kalde krigens dager.

Da forlot åtte atomdrevne ubåter sine baser på Kolahalvøya i neddykket tilstand, for å prøve om det er mulig å komme seg ut i Atlanterhavet uten å bli oppdaget av vestlig etterretning.

Denne siste operasjonen ble gjennomført i all hemmelighet, de tre øvelsene ble varslet i god tid og foregikk i internasjonalt farvann.

De er uansett et signal om at Russland er i ferd med å trappe opp marinens aktiviteter i nord, inkludert Norskehavet. Det er nok også et tegn på at Russland gradvis flytter sitt forsvar av basene på Kola - bastionforsvaret - lenger vestover.

Det ligger nok også et signal til Norge i dette, et signal om at Russland er misfornøyd med at vi lar USA ta et stadig større ansvar for forsvaret av Norge. Et land hvis grense bare ligger noen kilometer fra det russiske forsvars strategiske kjerne.

Det er derfor ingen tvil om at disse øvelsene primært har en defensiv innretning, slik professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole sier til NRK.

Stilt overfor USA og NATO er dagens Russland en militær dverg, og lite tyder på at Putin vil begå selvmord gjennom et militært angrep vestover.

Geografi er en av de viktigste bestanddelene i enhver sikkerhetspolitiske analyse, og det gjelder ikke minst Russlands forhold til Kolahalvøya - og Norge som nærmeste nabo til den.

Russlands posisjon som militær stormakt er i overveiende grad basert på landets atomvåpenkapasitet. I den spiller den såkalt annenslagsevne en nøkkelrolle.

Det vil si Russlands evne til å svare, dersom stordelen av de landbaserte atomvåpnene settes ut ved et amerikansk angrep. Her spiller mobile enheter hovedrollen; atomvåpen plassert på ubåter og fly.

Svært mange av disse atomrakettene befinner seg ombord på ubåter med base på Kola. Luftkorridoren over Kola er også den raskeste veien til internasjonalt luftrom for landets strategiske bombefly med baser nær Moskva.

Å beskytte dette er derfor den aller viktigste oppgaven til dagens russiske forsvar. Nesten alle militære disposisjoner og omdisposisjoner i nord kan tolkes innenfor den rammen.

Betyr det at Norge kan lene seg tilbake og slappe av, så lenge vi selv ikke har planer om å delta i et angrep på Russland? Ikke i det hele tatt.

Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge, men politisk sett gjør de det.

Begrepet «hybridkrig» har vært lansert for å beskrive en ny russisk militærstrategi, der man først «myker» opp et land via politisk press, før man til slutt invaderer det.

Ifølge mannen som lanserte begrepet, Mark Galeotti, er det en misforståelse. Det press Russland allerede utøver på Vesten, gjennom propaganda, nettroll, støtte til høyreorienterte partiet og øvelser tett opp til vårt territorium, er selve hybridkrigen, ikke en opptakt til den.

Både de russiske øvelsene, de siste dagers klager over vår forvaltning av Svalbard og lignende framstøt er primært et forsøk på å påvirke norsk politikk. På å få oss til å gi innrømmelser, for å unngå en militær opptrapping.

Deler av kravene er det faktisk i norsk interesse å oppfylle, som å ta et større ansvar for eget forsvar. Det er dessuten et krav også USA stiller til oss.

Andre krav virker direkte mot våre interesser. Slik sett er det viktigste vi kan gjøre i en situasjon som denne, å holde fast ved en egen, nasjonalt bestemt forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Uavhengig av hvilke planer stormaktene har for oss.

Kommentarer til denne saken