Alle trenger fastlegen! Vi trenger fastleger som er faste og stødige, gjerne gjennom hele yrkeslivet. Vi trenger fastleger som leverer kontinuitet, lenge. Fastlegenes basistilskudd bør derfor øke for hvert femte år i samme praksis, og slik bidra til å fremme en langvarig og kontinuerlig lege-pasient relasjon. Et tidsbasert basistilskudd vil legge godt til rette for innbyggere med de største behovene, og for alle oss andre som ikke vet hva fremtiden vil bringe.

Å ha samme fastlege over tid er et stort gode. Legen kjenner pasienten, konsultasjonene starter med kjennskap til pasientenes forhistorie, ikke bare et førsteinntrykk. Pasienten føler seg kjent og trygg, og det bygges år for år gjensidig tillit mellom lege og pasient. Forskning fra de siste årene har vist at kontinuitet mellom fastlege og pasient reduserer innleggelser, polikliniske spesialistbesøk, legevaktbesøk, bruk av alternativ behandler, ja, det reduserer til og med dødeligheten. Hogne Sandvik og medarbeidere har presentert sterke resultater om kontinuitet, med 25 % reduksjon i dødelighet ved kontinuitet på 15 år eller mer.

Allmennlegeforeningen anslår at mer enn 235 000 mennesker i Norge er uten fastlege (1.9.2022). Det utgjør mellom 4 og 5 % av befolkningen. Som vanlig er vi i Nord-Norge tidlig ute med å kjenne på utfordringene. Mange lister betjenes av vikarer fra vikarbyråer. Sykehusene registrerer økt antall henvisninger «for sikkerhets skyld» fra leger som ikke kjenner pasienten, og som vet at de skal reise videre etter en uke og ikke kan følge opp. Sykehusene sliter både med ventetider og med å finne noen å sende epikrisene til. Noen ganger må epikrisen sendes til «liste uten lege». Kommunikasjon og en sømløs helsetjeneste er vanskelig når adressaten mangler.

Fastlegenes inntekt er tredelt og består av et basistilskudd for hver innbygger på listen, refusjoner fra NAV, og egenandeler fra pasientene. Basistilskuddet er i dag 675 kr per innbygger opptil 1000 på listen, og 544 kr ut over 1000. Ifølge NAV dekker basistilskuddet omtrent halvparten av fastlegenes faste kostnader, men her er det store variasjoner. Helse og omsorgsdepartementet arbeider nå med å etablere et risikobasert basistilskudd som skal gi en mer rettferdig fordeling mellom fastlegene og ta høyde for at noen pasienter er mer arbeidskrevende enn andre, og Helsedirektoratet har foreslått justering av basistilskuddet etter pasientenes egenandelshistorikk, alder og kjønn. Leder Marte Kvittum Tangen i Norsk forening for allmennmedisin har kommentert de mange ulempene og vanskelighetene med en slik ordning. Hun fremholder at pasientenes tilstand er i kontinuerlig endring, og at en risikojustering vanskelig kan treffe godt. Ordningen vil også kreve mye administrasjon, noe fastlegene i alle fall ikke trenger.

Et risikobasert basistilskudd vil måtte basere seg på pasienthistorikk, altså på fortiden. Dette er en stor ulempe, siden det er nåtiden og framtiden som gjelder. Et tidsbasert økt basistilskudd er derimot fremtidsrettet og vil fremme kontinuitet. Å fremme kontinuitet var en av hovedintensjonene da fastlegeordningen ble innført i 2001.

Legenes basiskunnskap om pasientene øker over tid i samme praksis. Det bør også basistilskuddet gjøre. Antall år før innslag av økninger i basistilskuddet kan selvsagt diskuteres, men en ordning med økt basistilskudd over tid for å fremme kontinuitet bør etableres snarest mulig. Jeg har derfor tillatt meg å spille inn forslaget til Ekspertutvalget for gjennomgang av allmennlegetjenesten. Det er lov å håpe på at både utvalget og våre politikere følger opp. Administrasjonen er enkel når tid i samme praksis er definert, og tilskuddet kan for eksempel gis på startnivå for 0–5 år, neste trinn ved 5–10 år i praksisen, og så videre. Mer enn noen gang trenger vi de som har vært i allmennpraksis lenge, og de som vil bli lenge. Kunnskapsgrunnlaget for ordninger som fremmer kontinuitet i allmennpraksis er overbevisende.

Når en eneste fastlege slutter mister omkring 1000 personer kontinuiteten. I 2020 mistet mellom 500 000 og 600 000 innbyggere her i landet fastlegen sin fordi legen sluttet. Da går mye tapt, både for pasientene, sykehusene og samfunnet. Det viktigste virkemiddelet for å ivareta kontinuitet mellom lege og pasient, er at legen ikke slutter. Derfor bør det være mye som går tapt også for fastlegene når kontinuiteten brytes.

Basistilskuddet bør øke med økt tid i samme praksis. Da skifter vi også fokus fra fortid til framtid. Det trenger vi nå.