Den store helten i koronakommisjonens rapport er på mange måter det norske samfunn, eller «den norske modellen» om du vil. Det er en modell preget av et tett og nært samarbeid og stor tillit mellom de ulike delene av samfunnet.

Det var dette samarbeidet og denne tilliten som gjorde det mulig å overkomme den kritiske situasjonen som manglende beredskap satte oss i for et år siden.

En svært viktig ingrediens i denne tilliten er en stor grad av åpenhet i vårt samfunn. Det er kort vei mellom styrende og styrte, og færrest mulig av de vedtak som påvirker våre liv tas i lukkede rom og uten offentlig innsikt.

Vi så det samme under pandemien; det hersket stor åpenhet om de vurderinger som ble gjort, i hvert fall i ettertid. De ga tiltakene legitimitet, og er en viktig årsak til at vi i stor grad har unngått den type konspirasjonsteorier mange andre land har vært plaget med.

En sentral årsak til at vi har det slik ligger i den norske offentlighetsloven. Den gir oss alle rett vil å vite det meste om det våre myndigheter foretar seg.

Les også: Holdt årsaken hemmelig i seks måneder: Sannheten bak IRIS-sjefens millionavgang

Noe holdes av naturlige grunner hemmelig, men hovedprinsippet er at alt skal være åpent. Dette er noe de fleste andre land misunner oss, og som nok ofte føles plagsomt for dem som bestemmer over oss.

Men uten dette grunnprinsippet ville Norge vært et mye mer lukket land og det norske folk et mye mer mistenksomt folk.

Lovens grunnprinsipp virker både disiplinerende på våre myndigheter – de vet at det de prøver å holde skjult gjerne kommer ut uansett – og det gir den brede offentlighet gode redskaper for å avsløre disse hemmeligheten når de er av offentlig interesse.

Som da Aftenposten i høst avslørte mailkorrespondansen mellom regjeringen og mektige lobbyister som førte til at grensa ble holdt åpen for lenge.

Eller når AN kan avsløre den egentlige bakgrunnen for at administrerende direktør for Iris Salten måtte gå av i oktober.

Dette siste var kun mulig fordi vi har en offentlighetslov, og fordi Statsforvalteren gjorde sin jobb som vaktbikkje og tvang Iris Salten til å følge loven.

Den avgjørelsen bør virke som en advarsel til andre offentlige etater og selskaper som er fristet til å legge lokk på ubehagelige fakta: Så lenge dere er offentlig eide gjelder offentlighetsloven, og dens grunnprinsipp er åpenhet.

Ja, selv der enkeltaspekter ved en sak helt legitimt kan holdes unna offentlighetene, plikter man å gjøre alt for at resten skal gjøres kjent.

Dette har ikke alltid vært tilfelle, altfor ofte brukes de elementer som kan og skal holdes hemmelig til å holde absolutt alt skjult.

Det blir mye vanskeligere etter dette vedtaket fra Statsforvalteren i Nordland, og bra er det.