Velkommen til den nye puritanismens tidsalder hvor stand-up-komedie har blitt erstattet med performativ fromhet. Det trenger ikke å være morsomt, det må bare bidra til kampen mot systemiske ondskap og skape et mindre skamfullt samfunn.

I likhet med Hollywood-regissører, artister og idrettsutøvere har komikere ikke lenger i oppgave å levere nytelse for sin egen skyld. De må formidle det moralske og politisk korrekte budskapet, ellers risikerer de å bli utfrosset av det gode selskap.

Entusiastene som driver denne kulturen av moralsk konformitet har mer til felles med sine puritanske forfedre fra 1600- og 1700-tallet enn de bryr seg om å forestille seg.

Ikke overraskende truer kravet om at komikere skal være både seriøse og morsomme med å drepe virksomheten totalt. I 2008 sto komediefilmer for 25 prosent av Hollywoods billettsalg. Ti år senere ble komedie redusert til bare 8 prosent. Komedie-kassainntektene hadde mer enn halvert seg selv ettersom de samlede inntektene hadde vokst seg større.

Disse slående sammenligningene mellom gamle og nye puritanere er beskrevet i en ny bok av den amerikanske konservative kommentatoren Noah Rothman. Andre har sammenlignet dagens progressive ideologi med en fundamentalistisk ny religion fylt med dogmer, liturgi og samsvar med en fortelling om synd og forløsning. Rothman går videre og forklarer at tidligere generasjoner av puritanere søkte mer enn personlig frelse. De var engasjert i et utopisk, messiansk oppdrag som ikke var ulikt menneskene vi i dag anser som «woke». Puritanisme var mer enn en religiøs tro, «det var også et program for samfunnet» fremmet av de rettferdiges gode arbeid.

Uansett hva det er, handler det ikke om respekt:

De nye puritanerne vil tvinge på oss sin moral ved å bestemme hvilken mat vi kan spise. Produksjonen av kjøtt og andre animalske produkter forårsaker global oppvarming, hevder de. Verden må gå over til et vegansk kosthold kun supplert med insekter, den eneste typen fauna som anses å være akseptabel for menneskelig konsum. Fraværet av kjøtt blir sett på som en dydig form for selvfornektelse.

«Tilhengere av denne typen ting virker konstitusjonelt ute av stand til å argumentere for et insekttungt kosthold fordi du kanskje faktisk liker det,» skriver Rothman. «For de nye puritanerne er en selvtilfreds følelse den deiligste retten av alle.» Vi opplever at nypuritanernes heksejakt stiger til stadig nye høyder, men det er en selvbegrensende natur. Jo mer rettferdige de blir, jo mer er det å le av.

Alt vi trenger er flere mennesker med ryggrad til å le høyt av disse tullingene.