Vega og verden

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Røde, værbitte, skinnende gule i den lave morgen-solen. En gang sto det hus på de fleste øyene i Vega-arkipelet. Nå skal verden redde det som er igjen.

DEL

Riksrevisor Bjarne Mørk Eidem sveiper handa over øyhavet vest for Brønnøysund.

– Her ute lå jeg og spøy i timevis, vi fiska brosme. Da sa far: Du duger ikke til å fiske, du får bli lærer. Og det ble jeg.

Vegaværing Eidem lener seg tilbake i stolen og smiler. Vi er om bord i «MS Kingen», på vei mot Skjærvær. En gang et livskraftig fiskevær, nå fraflyttet. For mange gjorde som Eidem. Forlot båten og fikk seg utdannelse. En gang bodde det folk på 59 av småøyene vest i Vega. Nå bor det folk på kun én. To mennesker holder ennå ut på Omnøy. Resten har trukket inn til hovedøya.

Fugla federum.

Vega ble en del av UNESCOs verdensarvliste forrige sommer. Der står øyene sammen med blant annet pyramidene i Egypt, den kinesiske mur, Venezia og Grand Canyon. Begrunnelsen for å inkludere Vega på verdens mest prestisjetunge liste over kulturminner er lang, og inneholder elementer av både natur og kultur. Men selve konklusjonen opptar bare noen få linjer: «Her kan man se hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 årene har opprettholdt en bærekraftig levemåte, basert på den unike tradisjonen med ærfugldrift, ikke minst takket være kvinnenes innsats».

1500 år er lang tid. I «Sagaen om Olav den hellige» skriver Snorre om Hårek fra Tjøtta, som dør på grunn av en krangel med høvdingen på Dønna om retten til godene fra et utvær «... der en fanger både sel og fugl, og som både er eggvær og fiskevær».

I «Egils saga» fortelles det at Torolv Kveldulvsson hadde eggvær på Helgeland. Og i 890 forteller Ottar fra Hålogaland til kong Alfred i England at han på sin ferd til Bjarmeland, mottok «fugla federum», fuglefjær, som skatt fra samene.

«Ederfuglen i Norge bor;

Der holder han til ved den blygråe fjord.

Han plukker af brystet de bløde dun,

og bygger sig rede både varm og lun».

Henrik Ibsen

Det første husdyr.

Disse gamle skriftene viser at dun og egg ble brukt som både skatteobjekt og handelsvare allerede i vikingtida. Ja, antakelig var ærfuglen det første husdyret folk i Nordland holdt seg med. Vi finner spor etter ærfugl i steinalderens kjøkkenmøddinger og den er avbildet på helleristninger. Egg og dun har alltid spilt en viktig rolle for folket langs kysten av Nord-Norge, både som kosttilskudd og som inntektskilde.

Mange steder i landsdelen ble bosettingsmønsteret bestemt av tilgang på slike ressurser. Rundt forrige århundreskifte ble det produsert ett tonn renset dun i Nordland. For å få ett kilo dun trenger man 60-70 ærfulg, så dette tilsvarer dun fra over 60.000 reir. To tredjedeler av dette kom fra Helgeland, med Vega som hovedsenter for dunproduksjon. Verdien av ett kilo dun var den gang 30 kroner. Til sammenligning var en ku verdt 40 kroner og en kalv 24. For de største dunværene – hvorav flere lå i Vega – ga det viktige pengeinntekter til samfunn ellers basert på naturalhusholdning.

På Skjærvær.

Thorvald Mathisen låser opp døra til det gamle naustet på Skjærvær, og viser miljøvernminister Knut Arild Hareide vei inn i mørket. Her henger to gamle båter, men ellers er naustet fylt av bygningsmateriale. Til bruk på de 31 fredete bygningene som ennå står på Skjærvær. Det er litt av en jobb å holde dem ved like, og den jobben påbegynte Thorvalds far den gang det ennå bodde folk her ute.

Det har bodd folk på Skjærvær siden 1500-tallet, så det er en lang arv Thorvald Mathisen er bærer av. Og han er stolt over å videreføre det arbeid hans far påbegynte. I samarbeid med riksantikvar og lokale vernemyndigheter.

– Det bodde fire familier her ute på Skjærvær på det meste, en 30-40 mennesker; noe mer under vinterfisket da folk hang fisken sin her. Vi var de siste som flyttet, i 1979, men før det hadde far i hvert fall fått skiftet ut torvtakene på de fleste av husene.

«Nå storhavet trugar med brak og brann,

tek Bremsteinen traust imot.

Slik Skjervær og Hysvær ligg hand i hand,

dei stogger det ville brott».

Jakob Sandvin

Unik fredning.

Thorvald eier fremdeles halve Skjærvær, men nå er det Riksantikvaren som har ansvar for vedlikeholdet av det fredete været ytterst mot storhavet. Levetiden for trebygninger ute i havgapet er betydelig kortere enn for bygninger i tørre strøk innlands. Tross det – og en akutt mangel på trær – har trevirke alltid vært det viktigste byggematerialet på Skjærvær. Noe ble fraktet fra fastlandet, men ellers tok man det man fant; drivtømmer, drivved, bord fra forliste eller kasserte båter. Det førte til mange ulike løsninger, og ifølge riksantikvar Nils Marstein har dette gitt vedlikeholdet av Skjærvær en ekstra dimensjon.

– På fredete bygg ellers i landet er vi svært nøye med hva slags materiale som benyttes i vedlikeholdet. Her tillater vi at man skifter materiale etter hva som til enhver tid er tilgjengelig, for eksempel rekved. Slik ivaretar vi også det dynamiske elementet i den utviklingen av bygningene her ute.

Hysj, hysj.

Bratte bakker viser vei opp fra havna. Strødd ut over bakkehellingene ligger de små e-husene, som i så stor grad har bidratt til å plassere Vega på UNESCOs liste. Dette er små hus bygget for hekkende ærfugl, og de kommer i alle former og varianter. Alt fra oppmurte steinheller til lange, lave trehus med vegger og tak; fra avkuttede, hvelvede båter til drivved i stabel som gir ly for været. Mange av e-husene som er bygget av stein er svært gamle, og ærfuglen vender tilbake til det samme huset år etter år.

Det skjer i slutten av mai. Plutselig er havet utenfor støa fullt av fugl. Flokker av gråspragla hunner og svarthvite hanner som hoier og kaller på hverandre. Nå gjelder det for mennesket å trø varsomt. Hunder og katter holdes inne, ungene får ikke leke ute og de voksne venter gjerne i timevis på land før de går ut med båtene. Forstyrrer du ea nå, kommer hun kanskje ikke på land. Da blir det mindre dun og egg, mindre mat og mindre penger til nødvendige utgifter.

«For vi vet hva fred er.

Jeg har sett ærfugle svømme

sammen med ungene sine

i kveldsblanke sund».

Nordahl Grieg

Ting og tang.

Men lenge før ea kommer, har menneskene begynt å forberede ankomsten. Alt ved påsketider hentes tang fra fjæra og legges til tørk på svabergene. De gamle e-husene etterses, og repareres der det er nødvendig. Gammel tang fjernes og våte hus dreneres. Når den nye tangen er tørr, spres den utover golvet i husene. Tangen i midten knuses i småbiter med stein, og så er huset klart for å ta imot sine leieboere.

Ærfugldun plukkes mange steder i verden, men bare på kysten mellom Nord-Trøndelag og Sommarøy i Troms finner vi skikken med å bygge hus til fuglen. Huset beskytter mot vær og vind og bidrar til å holde duna tørr. Det gjør den lettere å sanke. Tangen gjør det lettere å gjøre duna rein etterpå. Legges eggene rett på bakken, blir duna full av stein og grus.

Fra eget bryst.

Når huset er klart og folket holder ro, kan ea endelig gå på land. Sammen med e-kallen inspirere hun sommerboligene, og finner de den brukbar legger hun seg ned. Deretter forlater e-kallen stedet, og kommer ikke tilbake før i september. Nå har ea alt ansvar for egg og unger, alenemor til sommeren er over. Ea legger vanligvis fem-seks egg. For å beskytte eggene henter hun dun fra brystet sitt og pakker rundt dem. Dunene løsner av seg selv når tiden er inne, og alt hun trenger å gjøre er å plukke dem med nebbet og legge dem i reiret.

Innimellom må ea ut av huset, for å drikke og spise. Da dekker hun eggene med dun, men det betyr ikke at faren er over. Tvert om. Kråke, ravn og etter hvert mink er dyktige eggtyver, og mange egg blir tatt. For å hindre dette hadde eggværene egne fuglevoktere. Deres jobb var å passe på husene når ea var borte, og skremme bort rovdyr. Enkelte la en flaske eller en kavl foran inngangen; speilet kråka seg i den kunne hun tro det var en annen kråke og flykte. De fleste av dem var kvinner; ea var på mange måter kvinnenes ansvar, noe som også understrekes i UNESCOs begrunnelse for å ta Vega med på listen.

«Ea har egg uinner bestefarbåten.

Det kainn kje kråk-auan se.

Gjømt uinner kvælve te bestefarbåten

bor det ei løkkeli e».

Arvid Hansen

På Hysvær.

MS Kingen forlater Skjærvær, mens de første regnelingene driver inn fra havet. Etter noen minutter ankommer vi Hysvær, et annet av de mange værene ytterst mot storhavet. Gammelordfører Einar Moen er guide og forteller om da han var lærer på øya, den gang her bodde folk.

– Den gang bodde det folk på de fleste øyene, på mange av dem bare én familie. Mellom de øyene var de nesten alltid strid og nabokrangel; dype konflikter som gikk arv fra far til sønn. På de større øyene, der det kunne bo opptil 40 familier, var derimot samholdet meget godt. Så her kan man godt si at havet skilte, mens landet forente.

En evig syklus.

På Hysvær venter dronning Sonja på å avduke steinen som beviser Vegas nye verdensstatus. Her er ordførere, fylkesordfører, fylkesmann og miljøvernminister. Her snakkes stolthet, men også om hvordan Vega skal utnytte sin nye status for å tiltrekke seg turister. Her snakkes det om kvinnene; de viktigste bærerne av tradisjonen med dunsanking, rensing og karding. Det som gjør duna rein og egnet for å lage verdens mest eksklusive dyner; en gang høyeste mote ved Europas hoff.

Havet mellom Hysvær og Skjærvær ligger relativt rolig denne dagen; med unntak fra noen småkrusninger lengst ute. Florlette skyer driver over himmelen. Flokker av skarv og teist – noen av de største i verden – sitter strødd utover et utall brune holmer. Men ea er ikke kommet ennå. Hun venter ute i havet, samler seg i store flokker for å begynne turen inn mot land, mot Skjærvær, Hysvær og de andre øyene i Vega-arkipelaget. Så kan livets syklus begynne på nytt. Denne gang med hele verden som ærbødig tilskuer.

Artikkeltags