Utlendinger fyller opp senteret

Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Krisesenteret er gått fra å være et akutt-tilbud til et permanent hjem for brukere.

Det viser årsrapporten fra Krisesenteret. Av de 39 kvinnene som bodde på senteret i fjor, har 33 utenlandsk opprinnelse. Det samme gjaldt 19 av de 20 barna som bodde der. Mange av dem bor der lenge.

– Vi har en familie som har bodd her i ett år, sier leder for senteret, Wanja Sæther.

De får ikke bolig

I fjor var nesten alle beboerne kvinner og barn med utenlandsk opprinnelse. De har det mye vanskeligere enn etnisk norske for å finne seg annet sted å bo etter en krise, dermed blir de værende på senteret.

– Regelen er måneder mer enn uker, sier Wanja Sæther. Hun ønsker seg sterkt en kommunal gjennomgangsbolig for disse kvinene.

– Når trusselbildet er avklart og det er iverksatt tiltak for sikkerhet, helse og økonomi, er de fleste klare til å flytte ut av krisesenteret. Men de færreste er i stand til å kjøpe egen bolig, og de kommunale utleieboligene har lange ventelister.

Gjør det vanskelig å konkurrere

Innpass på de private boligmarkedet, kan de bare glemme.

– Å komme med et fremmedartet utseende, gjerne alene med flere barn, snakke dårlig eller ikke noe norsk, være uten arbeidsinntekt, og ha bakgrunn fra et krisesenter – som tyder på at det må foreligge noen konflikter – gjør det umulig å konkurrere med flere titalls leietakere, sier Sæther.

Konsekvensen blir at krisesenteret fylles opp av mennesker som trenger bolig, på bekostning av tilbudet til de som er i akutt krise.

Flere forskjellige typer overgrep

Ifølge Sæther er det ikke én bestemt gruppe kvinner som kommer til senteret.

– Det er kvinner gift med norske menn, kvinner gift med landsmenn, noen er ofre for menneskehandel, noen har opplevd overgrep i mottak, andre står i fare for å tvangsgiftes eller å bli utsatt for omskjæring. Noen er røvet fra landsbygda som barn, andre er høyt utdannede fra sitt hjemland, men havner nederst på rangstigen her i Norge, sier Wanja Sæther.

Hun forteller at for enkelte av kvinnene er trusselen æresrelatert vold. Da er det ikke bare ett menneske som truer dem, men en hel slekt.

Hittil har Sæther ikke opplevd noen trusler direkte mot krisesenteret.

Flest norske brukere

Krisesenteret tilbyr ikke bare hjelp til kvinner som trenger å bo der. I fjor hadde senteret 66 dagbrukere. Her er de fleste norske.

– Det handler om at de norske kvinnene har levd med krisesenteret i 30 år. Når de tar kontakt med oss, har de søkt om skilsmisse, ordnet med bolig osv., men ønsker noen å snakke med om den volden de har opplevd. De utenlandske kvinnene har gjerne mer bruk for oss i en akuttsituasjon. Ifølge årsmeldingen har krisesenteret full pågang hele året. Rom står bare ledige ved ut- og innflytting.

– Vi har ikke kapasitet til å ta imot flere enn det vi gjør i dag hvis ikke botiden går ned, sier Wanja Sæther, og legger til:

– Selv om det er fullt, gjør vi det vi kan for å finne en løsning til de som trenger det.

Flytter heller hjem enn til voldelig far

13 av de 39 beboerne i 2013 flyttet tilbake til overgriper. I noen tilfeller får familien hjelp, og voldsutøveren lærer å håndtere sin egen voldelige oppførsel. Men i andre tilfeller fortsetter volden etter at kvinene har flyttet hjem. Fem av de 13 som flyttet hjem i 2013, hadde barn under 18 år. Krisesenteret melder bekymring til barnevernstjenesten hvis mødrene reiser hjem til overgriper.

Ifølge Sæther,er det ofte hensynet til barna som gjør at kvinnene flytter hjem.

– Hvordan rimer det?

– De vil heller flytte hjem enn å risikere at barna helt alene skal ha samvær med en voldelig far.

Krisesenteret mener at dagens samværsordninger tar for lite hensyn til sikkerheten til voldsutsatte kvinner og deres barn.

– Vi ser klart en manglende kobling mellom voldsutøvende menn og menn i rollen som fedre.

Artikkeltags