Nå er de familie på ordentlig, Anita Lundli, Sarwan Kumar og gutten. I 14 dager har de hatt sønnen sin hos seg selv. Tilbakeføringen fra fosterhjem har gått over all forventning og raskere enn barnevernstjenesten i Bodø la opp til.

Omsorgsretten for gutten har vært en offentlig kamp mellom de biologiske foreldrene og et barnevern i baklås. De bryr seg ikke om det lenger, Anita og Kumar.

– Vi har mer enn nok med å være kjempeglade nå, sier Anita.

– Du må bare tenke deg følelsen jeg har, når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagen, åpner døra og det står en liten gutt og sier pappa med et smil, sier Kumar.

Trygt. – Det er godt å ha sønnen vår hjemme. Det er ekstra godt å se at han er akkurat det, hjemme, både i forholdet til oss, og til leiligheten. Han er trygg her, sier Anita.

– Nå skal ikke vi unnslå at det også har vært slitsomt å bli foreldre på ordentlig. Men vi er kommet inn i det nå. Det er et strev vi aldri ville vært foruten, sier hun og pappa Kumar legger til:

– Det å komme hjem, uansett hvor sliten du er etter arbeidsdagen, blåser all tretthet bort, understreker han.

Gutten strekker hendene mot han og vil på fanget før han søker videre mot Anita og presser seg mot armen hennes.

Punktum. Anita og Kumars sønn ble født på sykehuset i Bodø 19. april i fjor.

– En fredag, klokka 11.22, sier Anita.

– Mandag, tre dager seinere, ble han tatt fra oss. 25. april ble han plassert i fosterhjem, husker hun så altfor godt.

Så startet kampen for foreldreretten og mot en grunnløs stigmatisering av Anita som uegnet som mor. Saken har paralleller til Svanhilds kamp i Troms.

Fylkesnemnda i Nordland ga barnevernet i Bodø medhold to ganger før saken ble brakt inn for det ordinære rettsvesenet. Salten Tingrett slo fast 12. februar i år at gutten skulle tilbakeføres sine biologiske foreldre. Men barnevernet holdt på sitt og anket.

5. september avsier Hålogaland Lagmannsrett en knusende dom som sier at barneverntjenesten handlet kritikkverdig da den fratok foreldrene omsorgen, og at gutten skulle tilbakeføres.

Glemmer ikke. – Vi vil aldri glemme det vi har vært utsatt for. Men nå konsentrerer vi oss om å være lykkelige sammen, sier Anita.

– Det er så artig å få være far. Leke sammen med sønnen min, oppmuntre han når det er nødvendig, bli oppmuntret av han hele tiden. Barn er artig. Barn er kjempeartig, sier Kumar.

Medieomtalen av omsorgskampen har gjort Anita og Kumar til kjente personer.

– Det er så utrolig å registrere at så mange bryr seg. De har støttet oss i kampen vår. De gleder seg med oss nå, sier Anita og bryter ut i et stort og varmt smil.

– Jeg må få fortelle én slik historie. Jeg kunne ha fortalt flere, sier hun.

Klemmen. – Det var under prosessen med tilbakeføringen av barnet. Jeg satt på bussen og hadde barnevogna med fordi jeg skulle hente gutten i barnehagen.

Bakerst i bussen sitter det en kvinne. Jeg legger ikke merke til henne, heller ikke at hun kommer fram, før hun plutselig står der, slår armene rundt meg og gir meg en klem, forteller Anita.

– Jeg bare må. Jeg skjønner hvem du er og ser at du har barnevogn med. Jeg håper det betyr at du nå har fått barnet tilbake, sa den fremmede kvinnen og ønsket oss lykke til.

Vi merker at det er mange som er glade på våre vegne nå. Det er klart det gjør noe med deg, sier Anita.

– Venner og ukjente har sagt til oss gang på gang at vi må stå på og ikke gi opp. Vi har aldri vært inne på tanken å gi opp. Nå vet vi hva vi har slåss for. Det har vært verd hver eneste av de 553 dagene vi har kjempet, sier hun.