For 108 år siden jublet innbyggerne på Støtt over endelig å få egen skole. I første omgang var det barna under ti år som fikk nyte godt av tilbudet. De eldre barna måtte pendle til hovedøya Meløy. Men øyboerne ville ha skole til alle. De sendte protestbrev til skolestyret og tok barna ut av undervisningen. Og slik ble det undervisning for alle i fiskeværet fra 1908.

Så sent som i 1978 ble det bygd ny skole. Den gang var elevtallet 31, og ingen prognoser klarte å fange opp det som skulle skje få år senere. I dag har skolen tre elever. Til høsten flytter de to yngste, og eldstemann går ut av grunnskolen.

Vil tilbake.

– Det er grusomt. Jeg har nesten ikke ord for å beskrive det jeg føler. Dette er et resultat av den nasjonale politikken som føres, og er en styrt avvikling. Den rammer småsamfunnene hardt og tvinger ungdommen til å flytte, raser Birgit Bakken.

Bakken har vært lærer på Støtt i 25 år. At det mest sannsynlig er siste gang det går elever på skolen, preger både henne og øya for øvrig.

– Ja, det er trist, sier Vigleik Henry Sjåvik (20). Det siste året har han jobbet som lærer i halv stilling på skolen hvor han selv var elev for noen år tilbake. Til høsten planlegger han å ta høyere utdanning.

– Jeg har en drøm om å komme tilbake, men må innrømme at uten skole kan det bli vanskelig.

Distriktsfiendtlig.

Stig-Oddbjørn Sjåvik (15) er eldstemann på skolen. I neste måned avslutter han ti års skolegang. Hva han skal gjøre i framtiden, vet han ikke. Å satse på fiske vil han definitivt ikke.

– Fisken går rett forbi trappa vår, men vi har ikke råd til å benytte oss av den. Å satse på fisk er det ingen unge som tør. Det er verken penger eller trygghet i det, sier han.

Kurt Bakken driver rederiet Brødrene Bakken AS sammen med broren Steinar og sønnen Kjell Bjørnar. For ham er dette en vond realitet.

– Jeg har stor forståelse for det ungdommen sier. Fiskeripolitikken som har vært ført de siste årene har vært direkte distriktsfiendtlig. Den har endret seg slik at vi nå må kjøpe kvotene og fisken før vi har startet fiske. Det låser for nyrekruttering, sier Bakken, som kjøpte sin første fiskebåt som 15-åring.

Vil ikke gi opp.

For to år tilbake investerte rederiet nærmere 50 millioner i ny kystfiskebåt. Den gamle ligger ved kai, ribbet for kvoter. Meningen var å bruke begge båtene og på den måten sikre arbeidsplasser og bosetting. Men slik ble det ikke.

– Uretten er så gjennomgripende. Hadde vi ant at vi ville miste kvotene på «Støttværingen» ville vi ikke ha investert i ny båt, sier Bakken.

Tross motgang vil han ikke gi opp.

– Selger vi gammelbåten, har vi gitt opp. Da er det i alle fall ikke noe håp, verken for skolen eller øysamfunnet for øvrig. Og det kan vi ikke tillate oss å gjøre.

Ny næring.

Det gamle fiskeværet er ikke hva det en gang var. Bryggene ramler sammen, og båtene ligger ved kai. En ny næring tar over, nemlig fritidsboligmarkedet.

– Ungdommen reiser ut for å ta høyere utdanning. De flytter ikke hjem igjen. Men de kommer tilbake for å bruke fritiden sin her. En ny næring vokser fram. Og det er bra, sier kjøpmann Karl Sørensen (78).

Han synes det er vemodig at skolen stenges, men mener likevel det gamle fiskeværet har livets rett.

– Fikk nylig telefon fra en mann bosatt i Spania. Han lurte på om det var mulig å feriere på Støtt. Husene her står ikke lenge tomme før de blir kjøpt opp som feriehus. Det er positivt.

Like optimistisk er ikke Harry Pettersen (77).

– Det går att og tilbake. Snart er det bare vi gamlingene igjen. På det meste var vi 120 - 130 fastboende. I dag er vi knapt 50. Det er trist.