Samisk Fadervår for sterk kost for nordmenn

Artikkelen er over 14 år gammel

Når sognepresten i Tysfjord holder gudstjeneste, framfører han Fadervår både på norsk og samisk. Det gjør han ikke ustraffet. «Áhttje mijá, guhti la almen...» tåles ikke av alle.

DEL

De siste åtte årene har sogneprest Magne Kolvik brukt samisk i deler av gudstjenesten. Én salme synges både på norsk og samisk, én bibeltekst leses på begge språk og «Fadervår» framføres i to språklige varianter.

Det har ført til at tidligere trofaste kirkegjengere holder seg borte fra alle gudstjenester der Magne Kolvik er prest. De møter bare opp når vikarpresten forretter.

Før Magne Kolvik kom som prest til Tysfjord ble det ikke brukt samisk i de tre kirkene i prestegjeldet. Kolvik er ikke selv same, men har blant annet bakgrunn som sykehusprest i Finnmark der han lærte noe nordsamisk. Og med kunnskap om det lulesamiske språket, var det naturlig med samiske innslag i gudstjenestene i Tysfjord. Som en prøveordning, og med biskopens velsignelse.

Nå ambulerer sognepresten i tre sogn, og har gudstjenester både i Kjøpsvik, i Korsnes kirke og i Drag/Helland kirke. I tillegg besøker han den lulesamiske bygda Musken fire ganger i året og holder gudstjeneste i det læstadianske forsamlingshuset der.

– Det var et bevisst valg at jeg kom hit til Tysfjord. Jeg ville blant annet arbeide med forholdene mellom to folk, og med to kulturer. Det har vært vanskeligere her i Tysfjord enn jeg trodde på forhånd. Det har det. Motsetningene er dypt forankret, og jeg er langt fra ferdig med å arbeide med dette, sier sognepresten og folder hendene på skrivebordet foran seg. Bak ham henger galleriet med bilder av alle prestene som har vært i Tysfjord før ham.

Blant dem er det ikke én same.

Da sognepresten begynte med samiske elementer i gudstjenestene, ble det for sterk kost for enkelte nordmenn. De var flittige kirkegjengere men forlot gudstjenesten, og har siden uteblitt fra de fleste gudstjenester der sognepresten forretter. I en av kirkene opplevde Magne Kolvik at halve menigheten demonstrativt satte seg ned når tekster ble lest på samisk, mens de reiste seg når det samme ble framført på norsk. En ren demonstrasjon mot det samiske; i klartekst.

– Du kan si det sånn at det er én fløy som overhodet ikke vil høre samisk i kirkene i Tysfjord, én stor fløy i midten som synes det er helt fint av presten bruker begge språkene, og én fløy som mener det er altfor lite samisk i gudstjenestene.

Jeg opplever det som trist at aktive kristne ikke tåler å høre samisk. Men noen nordmenn vil ikke utsette seg selv for «Fadervår» på samisk. Derfor boikotter de gudstjenestene, forklarer sognepresten, og han forsøker også å forklare den sterke motstanden mot det samiske:

– Gamle fordommer. På overflaten er det blitt bedre i Tysfjord, ingen sier lenger rett ut at de har noe imot samer og det samiske. Men snakker man med folk oppdager man fort at det kan ulme rett under overflaten, og det skal ikke mye til før det kommer fram negative holdninger til det samiske. Og gamle etniske motsetninger farger trolig atskillige standpunkt i veldig sentrale saker for kommunen. Kanskje er noen nordmenn rett og slett redde for at de skal bli stilt til ansvar for tidligere tiders overgrep?

Kolvik leter etter ord for ikke å provosere, men nøler ikke med å bruke ordet rasisme om noen nordmenns holdninger til samene.

Og kanskje er det ikke er tilfeldig at Tysfjord ikke har mottatt én eneste flyktning eller asylsøker?

Nylig kunne Magne Kolvik ha sagt ja til et nytt kall, og reist nordover igjen. Men han valgte å bli i Tysfjord. Hans prestegjerning er ikke avsluttet i den tokulturelle kommunen.

– Den viktigste delen av min prestegjerning er å forkynne det kristne budskapet. Dette budskapet fører blant annet til respekt for andre mennesker og kulturer. Og selv om jeg ikke liker ordet «forsoning» finner jeg ikke noe annet og bedre. Derfor har jeg valgt å bli her i Tysfjord. Her er det så mye ugjort. Og det er langt igjen.

Sognepresten er opptatt av at de samiske innslagene i gudstjeneste skal fortsette, og bekymrer seg for framtiden. En ny prest kan kanskje ikke samisk, og dermed blir kanskje det samiske borte i gudstjenestene. Derfor ser Magne Kolvik gjerne større frimodighet fra samenes side, og håper at de selv vil begynne å lese tekster i kirkene.

– Vi er også blitt kritisert for å ta inn samiske elementer i gudstjenesten. Roald E. Kristiansen ved Institutt for religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø hevder vi har gjort dette for å «fiske» etter samiske sjeler, og at vår interesse for å bruke det samiske ikke er ekte.

Dette er feil. Det er to folk; og to språk. Det er derfor.

I oktober i fjor var biskopen i Sør-Hålogaland på visitas i Tysfjord. I prestegjeldets menighetsblad etter visitasen konkluderte biskopen med at ordningen med to språk skal fortsette, og han skrev blant annet følgende, men bare på norsk:

«Jeg synes det er vanskelig å forstå at noen holder seg borte fra kirken pga. ordningen med noe samisk språk i gudstjenesten, i et begrenset omfang. Dette gjør vondt, men biskopen ønsker å si dette: Det største problemet er ikke at noen holder seg borte pga. samisk språk, men at det er mange som holder seg borte fra sin kirke, uansett årsak. Det er vår felles utfordring, vårt kall, å innby til kirke, samles over skillelinjene, i Jesu navn. Det har jeg sett mye av i Tysfjord. Gud velsigne menighetene i Tysfjord prestegjeld».

To språk i gudstjenesten er forordnet av biskopen, og har ikke vært behandlet i de ulike menighetsrådene. Samiske innslag hadde neppe fått flertall, tror Magne Kolvik.

I jakten på det samiske Tysfjord er det enkelte konkrete tegn å spore i kirken i Kjøpsvik: Bakerst i kirkerommet står samiske sangbøker side om side med den norske salmeboka, i de to tekstilbildene som utgjør altertavlen kan det med litt godvilje anes et samisk hodeplagg, og presten har Det nye testament på lulesamisk.

– Prestekontoret i Kjøpsvik hare skiltmerking kun på norsk. Prestekontoret i Hamarøy bruker både norsk og samisk?

– I Hamarøy er det enklere. Der er det så få samer at de ikke oppleves som noen trussel mot den norske befolkningen i motsetning til i Tysfjord. Antakelig kan 80 prosent av innbyggerne her kalle seg samer, hvis de vil. Da blir det vanskeligere når det vekker så sterke reaksjoner hos nordmenn, sier sognepresten.

I morgen forretter Magne Kolvik i Musken, verdens eneste lulesamiske bygd. Der er de fleste - om ikke alle - samer. Uten frykt for nye demonstrasjoner i kirkebenkene kan han trygt lede bønnen: «Áhttje mijá, guhti la almen...»

Artikkeltags