12. februar fastslo Salten tingrett at barnet som ble tatt fra mor på fødeavdelingen i april i fjor, skal tilbakeføres foreldrene.
Mandag kveld satt Anita og Kumar og så svenske Lasse og Karins kamp for sønnen Carl på NRK. Det er et dokumentarprogram som har rystet Sverige.

Som oss.
- Og som var tøft å se på for oss også. Vi kjenner oss igjen, det ikke å bli hørt, ikke å bli tatt på alvor, det å merke at barnet vi er foreldre til, sakte men sikkert glir bort fra deg, fordi vi, som de, ikke får lov til å være foreldre, sier Anita.
Sammen med Kumar hadde Anita samvær med sin sønn samme dag som fjernsynsprogrammet ble sendt.
- Vi får møte han to timer hver måned. Sønnen blir snart ett år. Jo større han blir, desto verre blir det for oss. Vi merker det allerede at kontakten blir stadig mer vanskelig.
Det er en påkjenning. Det er veldig tungt, sier Anita.

Hemmet.
Som svenske Lasse og Karin er Anita erklært lettere psykisk utviklingshemmet og uegnet som foreldre. Som svenskene er det ingen ting i dokumentene som forteller hvorfor det er slik, hva som ligger til grunn for en så dramatisk avgjørelse.
- Vi tok opp fjernsynsprogrammet på bånd, sier Anita som ikke legger skjul på at det er grusomt å gå å vente.
- Det tar veldig på. Det sier seg selv, sier hun.
- Men vi klarer oss, både Kumar og jeg. Det er vi nødt til. Vi gir ikke opp håpet om at sønnen vår skal komme hjem til oss.
Vi gir oss aldri, vi kan ikke det, sier hun.

Ikke så mye.
- Dagene går, stort sett uten at det skjer så mye. Savnet, usikkerheten, ventingen krever sitt.
Men jeg har gått ni måneder og ventet på at barnet skulle bli født. Jeg har «gått gravid» snart ett år for å få sønnen min hjem.
Vi har forberedt fødselen to ganger, bare for å bli sjokkert og skuffet. Men det skal ikke få lov til å knekke oss. Vi er foreldre. Vi har et barn.
Det er det som gjelder, sier Anita Lundli.