Kameraten hogg av ham fingrene

Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Geir Lundestad har et langt liv med mange historier bak seg.

DEL

Klokka er fem på avløsning, og for en gangs skyld er ikke Geir Lundestad (70) verdens mest kjente «linselus». Han er i front.

Den friheten tar han seg, bare dager før jobben som direktør ved Nobelinstituttet er over. Lundestad er ellers mest kjent for å stå bak skulderen til lederen i Nobelkomiteen når det kringkastes til fjern og nær hvem som får den prestisjetunge Nobels fredspris.

Hakeslipp

Lundestad har «overlevd» seks komitéledere, eller for å si det sånn: Lundestad har slitt ut seks komitéledere.

I 25 år er han blitt avbildet diskret i bakgrunnen mens det annonseres hvem den utvalgte er. En unik posisjon for å beskue reaksjonene til de frammøtte pressefolkene, ifølge ham selv.

Og aldri var det kollektive hakesleppet større enn i 1995 da vitenskapsmannen Joseph Rotblad og Pug Wash-bevegelsen fikk Nobels fredspris.

Førstnevnte for å redusere kjernevåpnenes plass i internasjonal politikk, etter selv å ha vært med på å utvikle atomvåpenet. Flertallet av journalistene trodde sistnevnte også var en person. Men det var det altså ikke.

For Geir Lundestad er det et poeng at det ikke nødvendigvis skal være superkjente personer som får prisen. (- Nordmenn ælska jo det hellige, alminnelige menneske), det er ofte de som ikke er internasjonalt kjente som blir de mest populære.

Det er også de minst kjente som mest trenger anerkjennelsen og «løftet» fredsprisen gir.

Relativt sivilisert

Hvis betegnelsen storkjefta nordlending skulle passe på noen, så må det være på bodøværingen Geir Lundestad. Han prater mye. Og høyt.

Han påstår selv at han etter hvert er blitt en relativt sivilisert nordlending, men da han flyttet sørover etter 16 år i Tromsø, var han selv ganske nervøs for å komme til kort (- Ka kunne vel æ om etikette og slikt), han var ikke alene om den følelsen.

Det var da Mikhail Gorbatsjov fikk fredsprisen i 1990 at Lundestad fikk en telefon fra den sovjetiske ambassadøren (- Han va skjitredd, æ måtte kom over straks, og det tel og med på en søndag, da fikk æ ikke fær på tur!).

Ambassadøren var livredd noe skulle gå galt, eller at noen skulle si noe galt (- Æ, færskingen, måtte trøst han og si at det kom tel å gå flott). Og det gjorde det.

Tango for to

Siden har Geir Lundestad tatt hånd om presidenter og annet fint folk på rekke og rad. Han fotfølger nærmest nobelprisvinnerne når de kommer til Norge for å motta prisen. I våre dager i Oslo rådhus.

En av de første tingene Lundestad gjorde da han overtok som direktør, var å flytte seremonien fra aulaen og dit. Etterpå er det bankett. Og det var Lundestad som foreslo å innføre dans på banketten i 1991.

Komitémedlemmene ble ganske bestyrtet, og syns det var en fryktelig dårlig idé, spesielt siden vinneren, Aung San Suu Kyi, satt i husarrest i Burma. Da kunne vi ikke feste og danse, mente de. ( - Vi ring bærre mannen hennes og spør ka han synes, svarte æ).

Han syns det var helt greit med dans, klart det skulle være fest, det skulle feires! Da ga komiteen seg.

Siden har det vært dans på banketten. Men Lundestad fikk aldri svingt seg med fru Obama. (- Senterpartiets nulevanes leder prøvd sæ, han skjente bort og bød ho opp, men fikk nei. Her på instituttet går han berre under navnet Han-som-bød-opp-fru-Obama, he, he).

Etterhvert skjønte nobeldirektøren at det kanskje ikke var så lurt med dans likevel, det var da den argentinske ambassadørfruen bød ham opp til tango. (- Da skjønt æ at det bar galt av sted. Æ kan vel førr farsken ikke dans tango!)

Kritikk

Obama ja. Da Barack Obama fikk fredsprisen i 2009 ble det mye kritikk, spesielt fra Obamas kritikere i USA, for hva hadde Obama egentlig gjort? Geir Lundestad klarte ikke å skjule sin begeistring, det gjorde ikke mange andre nordmenn heller.

15000 gikk i fakkeltog i iskalde Desember-Oslo, og regjeringsmedlemmer og næringslivsfolk sto i kø for å komme på banketten.

Fortsatt mener Lundestad at prisen var fortjent (- Æ må rætt mæ opp i stolen vess du ska ta bilda, æ får dræpanes kjæft av kona vess æ ikke sett rætt når æ intervjues), og viser til at det ikke er noe menneske gitt å leve opp til alle de entusiastiske forventningene Obama ble møtt med etter fredspristildelingen.

Grunnholdningen hans, idealene er de riktige. Og Obama har trukket USA ut av to kriger - i Afghanistan og Irak – og har sagt nei til å gå inn i to nye, i Libya og Syria. Han har gjort seg fortjent til prisen.

Andre har ikke det, Lundestad vil ikke nevne navn, men han har tenkt at prisutdelingen ett eller to år kanskje ikke var så lurt. Andre priser igjen kan opplagt diskuteres.

Press

Som direktør for Nobelinstituttet legger Lundestad fram kandidatene for komiteen, og deltar selv på alle møter. Bortsett fra at det kan settes i gang underskriftskampanjer for enkelte av kandidatene, opplever Lundestad at forsøk på påvirkning for at prisen skal havne hos den «rette», er mye mindre enn mange tror.

Det er uhyre få forsøk fra regjeringens side i så måte.

Bortsett fra i ett tilfelle: Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre nevnte utdelingen for komitéleder Thorbjørn Jagland det året den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk prisen (- Sånn ska det ikke vær, det e utilbørlig, i mine 25 år har æ aldri opplevd maken!).

På kinesisk

Nå blir trolig Jagland skiftet ut som leder (- Æ skal ikke si så mye om den saken, det e komiteen som bestæm, vi får se), men Lundestad er helt klar på én ting:

Jo mer profilert og kjent lederen i komiteen er partipolitisk, dess vanskeligere er det å få utlandet til å skjønne at det er et skarpt skille mellom Nobelkomiteen og regjeringen. Han er ikke fremmed for tanken om at lederen for Nobelkomiteen slett ikke bør være politiker.

Utlandet skjønner det egentlig ikke uansett, derfor har den norske regjeringen fortsatt problemer med Kina.

Men problemene er ikke større enn at det største universitetsforlaget i Bejing nettopp ga ut en kinesisk versjon av fagboka «Øst, Vest, Nord, Sør», som er skrevet av nettopp: direktøren på Nobelinstituttet. (- Æ veit jo ikke ka kineseran egentlig skriv om mæ, æ må kanskje få den oversatt).

Mens norske politikere skjønner skillet og holder fingrene av fatet, er ikke utenlandske forslagsstillere like diskret. Mange har bedt om å få møte komiteen for å fremme sin kandidat. Det får de ikke.

Antydninger

Men de får møte direktøren på Nobelinstituttet, (- Æ e jo tross alt en relativt sivilisert nordlænning, og det kan vær nøttig), som gladelig innrømmer at han tar imot bestikkelser. I størrelsesorden kulepenn eller ei flaske vin.

Utenlandske forslagsstillere har antydet at de har noe i bagasjerommet i bilen til Lundestad, som på sin side har tenkt at det må være et teppe eller noe (- Men æ vil aldri finn på å kom hjæm med et tæppe som ikke e godkjent av kona på forhånd).

Refser

Etter 25 år sørpå har Geir Lundestad hatt god anledning til å se Nord-Norge utenfra. Han har heller ikke unnslått seg for å kritisere nordlendingene, og offentlig sagt at vi er noen store sytpeiser.

Den konklusjonen kom han til etter å ha lest Nordlys i alle de år han bodde i Tromsø. Spesielt i redaktør Ivan Kristoffersens tid var det mye syting, mener Lundestad:

Uansett om det det var fisket som slo feil, bankene det gikk dårlig med, eller salting av veiene, så var det «søringan» sin feil. (- Men æ fekk telbud om å bli redaktør i Nordlys, førr længe sia. Æ takka nei. Avisa hadde ikke overlevd min første lederartikkel).

Han har endret syn på nordlendingene og Nord-Norge. Det er kommet en ny selvtillit i landsdelen, og særlig i Tromsø, som til og med ville arrangere OL. Intet mindre.

Forhandlinger

Når Geir Lundestad blir pensjonist fra nyttår, skal han bruke tid til å skrive. To bøker er på beddingen, hvor mange han har gitt ut tidligere har han ikke oversikt over.

Året skal deles mellom Frogner, Tjøme og Lofoten. Det har vært lange, harde forhandlinger hjemme som har resultert i følgende: Vinteren i Oslo, vår og høst på hytta på Tjøme og Lofoten om sommeren. (- Nu e det en definisjon av længden på sommeren som e forhandlingstema. Æ kan tenk mæ den litt kortere).

Bestikkelser

Geir Lundestad er selv ubestikkelig, men hevder at instituttet driver en obligatorisk bestikkelse av media (- Det e en systematisk bestikkelse, egentlig), og idet vi skal forlate Nobelinstituttet blir vi overrakt nobelmedaljen i gull og sjokolade.

Håndtrykket etter overrekkelsen er også obligatorisk, og det er ikke mulig å overse at Geir Lundestad mangler to fingre på høyre hånd. Det må kongelige og presidenter, nobelprisvinnere og internasjonale verdensstjerner, viktige politikere og diplomater, næringslivsfolk og folk flest også ha merket.

Ulykken

Det var en sommerdag i 1952. Geir Lundestad var sju år, og skulle begynne i andre klasse dagen etter. Han og en kamerat hogg ved. Geir la kubbene opp på hoggestabben, mens den litt eldre kameraten svingte øksa.

En av kubbene falt ned, og Geir plukket den opp for å sette den på plass. Men da var kameratens arm allerede i bevegelse. Så falt øksa?

Artikkeltags