Kajsa Charlotte ble med da pappa skulle til toppen av Hamarøyskaftet i Hamarøy i Nordland. Hva gjør vi her oppe?

– Det er et svært godt filosofisk spørsmål.

Svar skyldig

Det var turleder Ivar Sandland som svarte først på spørsmålet til Kajsa Charlotte (9). Vi tre andre ble alle svar skyldig. Tilståelsene kom etter hvert trillende ut .

– Vi var på toppen av Hamarøyskaftet fordi vi ønsket at andre skulle kunne se at vi hadde vært der. Latteren satt løst.

– Er det dekning her oppe, er et av de mest stilte spørsmålene når turdeltakerne kommer seg opp på toppen, kunne Sandland fortelle.

– Vi er her for å ha det morsomt, slo Kajsa Charlotte fast.

Bilen trillet ut fra Bodø i halv åttetiden lørdag 31 mai. Værmeldingen lød på skyer, 12–15 grader muligens sol.

18 tunneler senere over Hamarøya traff vi turleder Ivar Sandland og de to andre som skulle være med oss: Thomas Sefranek fra Stokmarknes og Heidi Monsen fra Bodø.

Lite glimt

Fjellet hadde vi bare fått se et bitte lite glimt av da vi passerte Tømmerneset på vei nordover. Men plutselig sto det der som et solid skaft plantet midt i nordlandsnaturen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette var en smule brattere enn jeg husket den sagnomsuste formasjonen med sine 612 meter over havet. Unge og gamle har vært der.

Fjellet kan faktisk klatres uten tau og sikring, men da av i det minste litt erfarne folk. Kajsa Charlotte og pappa – altså journalisten i denne saken – er normalt fjellvante og turvante.

Dessuten hadde vi tørrtrenet med videoer på YouTube. Jeg var likevel forberedt på at hele tindebestigningen kunne ende med full stopp før det i hele tatt ble noen klatring. Far var definitivt også mer spent på om jeg hadde gapt over for mye, enn Kajsa var spent på utstyret og hva fjellklatring egentlig handler om.

Jeg hadde drøftet flere ganger med meg selv om turen var forsvarlig, om det ville bli for krevende for en niåring. Uten en profesjonell guide som var innstilt på at det også kunne bli full stopp for far og datter, ville jeg ikke pakket sekken og dratt. Nå sto vi der med klatresele, hjelm og tau. I sekken lå godt med klær, drikke og mat. Det skulle vi få bruk for. Fjellet hadde overraskelser på lur. En liten times gange fra parkeringsplassen, var vi oppe i ura under fjellveggen.

På smale, bratte stier gikk ferden oppover. Litt enkel klatring noen få steder. Så var det full stopp. Taulengdene ble organisert. Thomas hadde vært på Stetind og definitivt mest vant i bratt terreng. Han ble nå plassert bakerst. Kick-start.

– Hva var det verste med hele turen, spurte turlederen da vi var vel nede igjen.

Høydemeter

Svaret fikk vi allerede på den første passasjen opp. 10–15 høydemeter, der du må våge å henge på utsiden av fjellet å slite deg opp en lang avsats. En skikkelig kickstart. Både far og niåring skvatt til før vi egentlig var kommet i gang.

Kajsa Charlotte snek seg ut på kanten, fikk de takene hun trengte og presset seg opp. Egen puls gikk rett opp. Det gjorde heldigvis også kroppen. Ivar ledet an og sikret hver etappe før vi kom etter to og to. Thomas hadde jobben med å pirke ut sikringene til slutt.

Kulda kommer. Maidagen var ikke varmere enn at kulda raskt kom snikende. Vi diskuterte antrekk, mat og drikke på hver fjellhylle. Det ble mange fjellhylle-samtaler.

Jeg erfarte raskt at den etappevise klatringen bød på mer venting enn jeg hadde trodd. En sur vind fra Vestfjorden begynte å bli krevende. Alt av klær ble gravd fram halvveis oppe i veggen. Skihansker berget mye av turen. For en niåring fryser lettere enn en voksen person. Små gliper i fjellet ble utnyttet for å finne ly.

Alle fire hutret vi litt. Bare Sandland så ikke ut til å bry seg. Men så er nå han nærmest en inngrodd del av fjellformasjonen. Kajsa Charlotte er på sin side alltid sikret med tau eller plassert på et trygt sted innunder en fjellhammer. Ofte festet med en slynge. Både små og store kunne etter hvert slappe mer og mer av, men klatringen tok litt på.

Flere partier krevde litt ekstra hjelp. En taustump, en liten fotstige, og rett og slett Ivar som halte oss inn.

Kajsa Charlotte klarte seg alltid helt fint. Plutselig forsto jeg at en niåring nok har mer kraft, klatreteknikk og mot enn en voksen. Vi skulle få erfare mye mer. Fem meter fra kanten. Siste etappe opp bød på enkel klatring med sikring. På den lange skrå flata opp mot toppen, jogger Kajsa Charlotte først etter å ha bli koblet ut av tauet.

Varden nås

Ivar buldrer litt om at det er viktig å holde seg fem meter fra kanten. Han finner fram boka som er gjemt inne i varden. Klokka er blitt langt over fire. Matpakke slukes. Naturen nytes. Tåka seiler inn, Vestfjorden, Lofotveggen og hele Kunt Hamsuns rike ligger der under det lave skydekket. Vi diskuterer oppturen. Detaljene i klatringen og hvorfor vi er der oppe.

Thomas og Heidi sendes utfor først i rappellen. Populært sagt blir vi heist ned. Jobben er å sette føttene i fjellveggen lene seg bakover og holde hende langt unna tauet. Enkelt, men ikke like lett når det er noen hundre meter rett ned. Kajsa Charlotte skal for sikkerhets skyld heises ned parallelt med meg. Protestene er høylytte. En slik særbehandling aksepteres ikke. Så far må klare seg helt alene.

På toppen står Ivar og Kajsa Charlotte igjen. Vi tre voksne heises sakte ned. Opp med farten. Så kommer Kajsa Charlotta. Fjellet har fått lyd. Ivar får klar beskjed om at nedfiringen går for sakte. Helst vil hun hoppe nedover fjellveggen slik hun har sett på film. Ivar gjør sitt beste.

Det kan verken bli langt nok eller bratt nok. Nå er det niåringen som beviser at mennesker i alle aldre kan klatre Hamarøyskaftet. Men ja, det krever forberedelse. Det kunne endt opp med at vi måtte spist matpakke uten og klatret en eneste meter.

Jeg visste at Kajsa Charlotte høyst sannsynlig ville klare turen, men vi voksne må ta hensyn til at barn har sin måte å være på tur på. Og ikke minst, jeg stolte på turlederen. Ned gjennom skogen går ferden i lekne sprett. Kajsa Charlotte vil opp igjen.

– I morgen eller aller helst i dag, foreslår hun?

Lærdom. 4000 kroner, 44 mil i bil, sju timer på tur i fjellet, pølsemiddag på Shell. I seng klokken halv 12 i Bodø. Vi hadde besteget et fjell. Nå er far og datter enige om at fjellet kan brukes til noe mer.

Det handler om å se hverdagen med nye øyne. Et stort fjell bryr seg ikke om uvær og plagsomme detaljer. En stor oppgave kan gjøres til noe morsomt og spennende.