- Jeg var drevet av en kraft jeg ikke rådde over

- Jeg visste innerst inne at jeg var syk, sier Line Holdal.

- Jeg visste innerst inne at jeg var syk, sier Line Holdal.

Artikkelen er over 5 år gammel

Line Holdal overlevde den dødeligste av alle psykiske lidelser.

DEL

Line er på vei til skolen. Det er i alle fall det de nærmeste tror. Men 18-åringen har planlagt noe helt annet for denne dagen. Hun går på butikken, fyller opp handlevogna med pizza, grøt, møsbrømlefse, godteri og alskens gode matvarer, og setter kursen hjemover igjen. Mens hun tilbereder alle rettene, kjenner hun den velkjente euforien bre seg som narkotika i kroppen. Først når alt er ferdig er tiden inne.

Det skal spises. Og spises. Og spises. Når alt er fortært og magen står i spenn, har den deilige følelsen av eufori blitt erstattet av dårlig samvittighet og skam. Det er klart for del to av ritualet. Nå skal alt opp igjen. Hun spyr og spyr til hun kjenner magesyra i halsen. Det er tegnet på at det er tomt. Hun har klart å kvitte seg med maten, men verken skammen eller samvittigheten ligger sammen med den i doskåla. Line vasker bort rester av oppkast fra hendene og munnen, møter blikket til den avmagra jenta i speilet og sier til seg selv:

–Aldri mer!

Kjærlighetssurrogat

Det samme sier jenta som møter oss på Hjerterommet i Bodø nesten 20 år senere. Forskjellen er at denne gangen mener hun det. Men det skulle ta ti år med anoreksi, bulimi og det hun beskriver som «velkalkulert galskap» før Line Holdal (37) klarte å ta tilbake kontrollen over livet sitt.

– Jeg visste jo innerst inne at jeg var syk. Men jeg var drevet av en kraft jeg ikke rådde over, innleder hun.

«For personer med spiseforstyrrelser er maten et kjærlighetssurrogat. Den er til å stole på og enklere å ha med å gjøre enn mennesker. Kjærlighetsforhold med en spiseforstyrret person, blir ofte som en trekant. Det er hun, han og maten, og det kan ligne utroskap.»

Slik beskriver Finn Skårderud, psykiater og internasjonalt anerkjent ekspert på spiseforstyrrelser forholdet mellom mennesket og maten for den som lider av en spiseforstyrrelse.

– Maten ble min beste venn og verste fiende. Og en lang periode var det ikke plass til andre enn meg og maten i livet mitt. Jeg var en ustabil venninne, en dårlig ansatt og en udugelig kjæreste, bekrefter Line.

Flink-pike-syndromet

På 70-tallet gikk spiseforstyrrelser under tilnavnet «Doctors daughters disease», fordi det først og fremst var flinke snille døtre av vellykkede menn som ble rammet.

Den britiske hjerneforskeren Bryan Lask har jobbet videre med hypotesen om at personer med enkelte personlighetstrekk er ekstra sårbare for å utvikle anoreksi enn andre. Lask mener å kunne bevise at perfeksjonistene er overrepresentert. Psykiater Skårderud er enig og peker på perfeksjonisme som et framtredende psykologisk trekk hos en stor gruppe personer med anorexia nervosa.

Line kjenner seg godt igjen i beskrivelsene.

– Jeg stilte skyhøye krav til meg selv. Skulle være en god datter, flink på skolen og se bra ut. Da jeg en dag fikk en slengbemerkning om at jeg «så tjukk ut», var det som om alt raste. I ettertid tror jeg nok kommentaren var triggeren, men at alt det andre var de bakenforliggende årsakene, sier hun.

For Line ble det viktig å manøvrere seg gjennom ritualene med spising og spying på en sunn, smart og strategisk måte.

– For eksempel sørget jeg for å spise noe sunt og næringsrikt først, slik at det la seg nederst i magen og var det kroppen trakk til seg næring fra. Og så passet jeg på å spise ting som var lett å få opp igjen, slik at jeg ikke skulle gjøre så stor skade på spiserøret. Og etter jeg hadde spydd, pusset jeg aldri tennene. Det kunne skade emaljen. Galskap? Ja, i aller høyeste grad, erkjenner hun.

Med mat som medisin

I Bodø ligger Regionalt senter for spiseforstyrrelser (RESSP). Her er også Regional døgnenhet for spiseforstyrrelser (REDE), Helse Nords eneste døgntilbud for voksne som lider av alvorlige spiseforstyrrelser. For selv om mesteparten av behandlingen av spiseforstyrrelser foregår poliklinisk, blir enkelte så syke at de må legges inn. Sengeposten har 12 døgnplasser og ser fra utsiden av ut som hvilken som helst avdeling. Men til forskjell fra ortopeden eller nevrologen, er sengene på REDE øremerket personer som egentlig ikke vil bli friske:

– For personer med anoreksi er motivasjonen for behandling ofte veldig lav. Likevel er størsteparten av innleggelsene frivillige. De aller fleste som kommer hit, vet innerst inne at de er syke. De vil ha hjelp, men samtidig ikke. Og behandling oppfattes som nødvendig men truende, forteller Silje Fredheim, psykologspesialist og seksjonsleder.

Et «normalopphold» på døgnenheten i Bodø er på rundt tre måneder. I løpet av denne tiden kartlegges pasientenes situasjon for å finne ut hvor skoen trykker. En spiseforstyrrelse kommer nemlig ikke av seg selv.

– Vi lever i et kroppshysterisk samfunn og mange har et både forstyrret og usunt forhold til mat. Men for personer som utvikler alvorlige spiseforstyrrelser, ligger det som regel alltid noe mer bak, forteller hun og nevner traumer, mobbing eller familieproblemer som eksempler.

Fredheim kaller det en myte at spiseforstyrrelser handler om å bli tynnest mulig:

– Manipulering av kroppen blir en måte å regulere de vanskelige følelsene. En måte å gjenvinne kontrollen på og få ryddet opp i tilværelsen.

Identitet

Det er mandag og klart for ukas veiing. Tom tar plass og ser med voksende uro at tallene på vekta tikker oppover og oppover. Da den til slutt stopper, viser den en hel kilo mer enn forrige uke. Tom kjenner fortvilelsen spre seg i kroppen. Han løper så fort den avmagrede kroppen klarer opp til kontoret til behandleren sin på sykehuset og trygler om å bare få ei halv spiseskje med mandler på havregrøten i stedet for en.

«Tom» beskriver et minne husker som svært dramatisk fra månedene han var innlagt på døgnenheten i Bodø.

– I ettertid ser jeg det humoristiske i det. Men på det tidspunktet føltes det som om de tvang meg til å skille lag med identiteten min.

90 prosent av dem som utvikler en spiseforstyrrelse er jenter, men sykdommen opptrer også hos menn.

Tom begynte å utvikle anoreksi i begynnelsen av 20-årene. Foranledningen var det han beskriver som en rekke mindre livskriser han taklet på helt feil måte.

– Jeg følte meg så utilstrekkelig og ville så gjerne lykkes i noe, forteller han.

For Tom ble de vanskelige følelsene kanalisert gjennom kropp, kalorier og mat over så lang til at sykdommen ble en del av ham. Den ble en identitet, det hele livet var bygget opp rundt. Han gikk i årevis og ble tynnere og tynnere og sykere og sykere. Ingen spurte hvorfor; voksne menn kan vel ta vare på seg selv?

Til slutt var han så isolert fra omverdenen at ingen hadde grunn til å stille sprsmål ved livsstilen. Da moren slo alarm, var Tom så utmagret at han ikke klarte å gå.

Lapskaus

Når en person blir lagt inn på døgnenheten i Bodø med en alvorlig spiseforstyrrelse, angripes sykdommen fra flere hold, men:

– Første bud er re-ernæring. Her er mat medisin, forteller Silje Fredheim.

REDE er sykehusets eneste avdeling med egne kokker tilknyttet seg og der menyen settes sammen av en ernæringsfysiolog. Både for å få best mulig balanse i kosten, men også for å utfordre tvangshandlinger som personer med spiseforstyrrelser ofte knytter til måltidene. For eksempel behovet for å strukturere maten og spise de ulike delene av måltidet i et fast mønster. Under oppholdet i Bodø utfordres pasientene på å bryte slike tvangshandlinger knyttet til måltidene.

– En tøff kamp for mange. Særlig når det står lapskaus på menyen. Den mest «uoversiktlige» av alle matretter, forteller Fredheim og legger til at heller ikke dessertdagen tirsdag står særlig høyt i kurs.

Tom beskriver behandlingen i Bodø som intensiv:

– Jeg hadde en veldig dårlig sykdomsforståelse da jeg ble innlagt. De hjalp med å forstå at jeg var syk og oppholdet satte i gang refleksjonsprosesser. Men det var tøffe måneder med mange små kriser jeg måtte lære meg å takle. Behandlingsløpet skreddersys pasientens behov. Det tilbys samtaler, gruppeterapi, familiesamtaler, ernæringsveiledning, oppmerksomhetstrening og yoga.

– Yoga og oppmerksomhetstrening fungerer som stressmestring mot kroppsforakten som de aller fleste kjenner på og mot spenninger i kroppen og angst, forklarer Fredheim.

Yoga som medisin

Avspenning har vært et nøkkelord for Line i kampen mot sykdommen. Hun følte ikke at hun hadde noen effekt av verken psykologtimer eller gruppeterapi.

– Jeg er blitt avhengig yoga og meditasjon for å få roet ned kroppen. Og hver dag er en ny dag jeg må jobbe for å holde meg frisk, sier hun.

Vendepunktet kom da hun ble gravid.

– Plutselig var det ikke bare meg lenger. Jeg fikk større perspektiv på livet og ble tvunget til å ta tak i problemene mine, forteller hun.

I tillegg til yoga, ble kunnskap om egen sykdom Lines nøkkel til friheten. Hun begynte å studere ernæringsfysiologi og sugde til seg alt hun kunne om hvordan kosthold påvirker sykdommen og vice versa.

I dag driver hun bloggen «Lilalife» der hun deler sine erfaringer og lærer bort tips og triks til hvordan mat kan påvirke helsa positivt.

Bedring i sju faser

Hilde Berit Moen, forsker og førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Nordland (UiN), har skrevet doktoravhandling om bedringsprosessen hos kvinner med spiseforstyrrelser. Gjennom intervju med 18 kvinner mellom 18 og 63 år, har hun delt inn prosessen fra sykdommens begynnelse til tilfriskning i sju faser:

– Kvinnene beskriver en sykdom som kommer snikende på dem. Sentralt i fase en, sykdomsopprinnelsen, er en selvforståelse som ikke samsvarer med det de opplever samfunnet rundt dem forventer av dem, innleder Moen og mener dette bidrar til en at kvinnene føler seg utilstrekkelige og sårbare.

Den lengste fasen i sykdomsprosessen kan vare imellom 10 og 20 år. I denne fasen handler alt om sykdommen – i større eller mindre grad.

Vendepunktet kommer først i fase tre, den fasen hvor den syke når et punkt hvor hun ikke lenger klarer å fungere på grunn av sykdommen.

– Fase fire er stadiet de forteller noen om sykdommen. For selv om ikke symptomene ikke er i særlig bedring ennå, så slipper de det harde arbeidet med å skjule sykdommen og opplever derfor livet som bedre, forteller Moen.

Fase fem er refleksjonsprosessen. Over sykdommen, livet og jeg-et. Et sentralt poeng for kvinnene Moen har intervjuet, er å få aksept for de erfaringene og følelsene som de selv opplevde førte til sykdommen.

I fase seks aksepterer man at man er syk.

– I denne fasen tar kvinnene «tar livet tilbake» og krever å få definere seg selv og sitt liv, uavhengig av samfunnets normer og forventninger.

Frisk nok

Moen har definert sjuende og siste fase som følelsen av å være frisk.

– Men tankene om mat og kropp vil trolig alltid være der for personer som har hatt en spiseforstyrrelse. I alle fall i noen grad, tror UiN-forskeren.

Helt siden Line tok farvel med spiseforstyrrelsene har hun hatt kroniske smerter som er vanskelig å adressere. Og selv om hun anser seg som helt frisk fra spiseforstyrrelsene, lider hun ennå av plager som følge av en kropp som har vært i helspenn i ti år.

– Jeg har en stor vond knute i magen, en innvendig smerte, som er vanskelig å sette ord på, beskriver hun.

– Så blir man noen gang frisk av en spiseforstyrrelse?

– Ja, tror Tom, men er ikke helt der selv ennå:

– Jeg tror at sykdommen alltid vil være en del av meg. Men jeg anser meg som tilnærmet frisk i det øyeblikket tankene rundt kalorier og vekt ikke lenger er avgjørende for alt jeg foretar meg, men er redusert til bakgrunnsstøy.

Artikkeltags