– Jeg blir irritert når noen spør om jeg er stolt

Når Randi Berg (70) titter ned i esken full av pokaler kommer minner fra mange år med fotball. Før hadde familien massevis av pokaler framme fra store kamper i både inn- og utland. Nå ligger de i esker på kvisten i parkveien i Bodø. Alt har sin tid, men det er ingen tvil om at hver eneste pokal har sin egen historie når Randi leter i eskene.

Når Randi Berg (70) titter ned i esken full av pokaler kommer minner fra mange år med fotball. Før hadde familien massevis av pokaler framme fra store kamper i både inn- og utland. Nå ligger de i esker på kvisten i parkveien i Bodø. Alt har sin tid, men det er ingen tvil om at hver eneste pokal har sin egen historie når Randi leter i eskene.

Artikkelen er over 4 år gammel

Mammaen til fotballbrødrene snakker ut for første gang.

DEL

Hun er mammaen til fotballbrødrene Runar, Ørjan og Arild, musikktalentene Eli og Terje, kona til Harald «Dutte» og søsteren til musikeren Terje Nilsen.

Skal vi knipse bilder først ja. Da må jeg opp å gre meg litt, ler Randi Berg (70).

På veggen i stuen henger et bilde på skeiva. Randi Berg løper rundt, må ta en telefon. «Hello dear, Eli Johanne, hvor er pokalene til pappa?»

Plutselig høres et rop fra kvisten i huset i Parkveien.

– Jeg har funnet dem, de er her oppe. Kom og hjelp meg så tar vi ned en eske.

Opp en bratt trapp til kvisten i familiens Bergs bolig i Bodø ligger mange minner. Esker fra et spennende liv. Esker fylt med barneklær, 70-talls moter, leker og pokaler. Masse pokaler. De pleide å stå framme, nå er de ryddet vekk.

Følg Glimt-Viking på an.no i vårt livestudio i dag.

Fra en av eskene med upolerte prestisjefulle premier, tar Randi Berg fram en bortgjemt fotballspiller. Han sparker ut i luften. Den lille dama løfter opp en massiv pokal med et fast grep.

– Jeg blir jo nesten tårevåt. Denne er fra Lyn-tiden. Nei du, den gråter jeg ikke av. Ikke den tiden.

Randi smiler til kamera. Pokalen blir stadig tyngre.

Randi Berg har gode minner fra en oppvekst med masse mennesker rundt seg. Hun ser oppriktig glad ut når hun beskriver en lykkelig barndom, en solid og trygg start på livet. Først noen år på Helgeland, deretter en stund i Lofoten før hun flyttet til Bodø som 10-åring.

– Jeg har virkelig hatt en god barndom. En oppvekst full av tanter, onkler, besteforeldre, søskenbarn, søsken og trygge foreldre. Jeg husker en venninne sa det til meg en gang, at jeg var heldig som hadde så mange mennesker i livet mitt.

Randi Berg husker da hun vaset i skjørtene til farmor. Men minnes også en streng far.

– Det var ikke noen slinger i valsen. Men fikk jeg kjeft hos et av menneskene rundt meg, var det alltid rom for trøst hos et annet. Det husker jeg som fint.

Randi stopper opp, titter ut i luften. Det dukker opp minner fra Helgeland, om dyrene, naturen, slåttonna, høytlesning fra Terje Vigen og det at hun aldri var alene. Hun husker at hun ble sett og hørt. Og mener at akkurat det var uhyre viktig for et barn.

– I dag er familiehuset i Holmvika ved Helgeland mitt fristed i livet.

Da låser Randi seg inn, låser bak seg og setter seg i oljebua. Da kommer tanker, bearbeiding av inntrykk. Det er rom for å være stille og alene, men aldri ensomt.

– Det er noe fredfullt over huset i Holmvika. Å dra dit alene handler ikke om å grave meg ned i fortiden, men jeg tenker på barna mine og opplevelser jeg har hatt. Jeg kan ta meg turer ned i fjæra, for å samle søppel. Jeg får meg små vekkere. Skal det virkelig være sånn?

Etter noen dager starter ofte en skriveprosess, og et travelt byliv må vike for noen dager.

– Eller så åpner jeg en bok. Sist leste jeg om en dame på sammenbruddets rand, om dette med å bli helt nedkjørt. Om hvordan psykiateren satt og hørte på henne mens hun pratet. Den boken måtte jeg lese en gang til.

Randi har hatt perioder i livet hvor hun ikke orker så mye. Med fem barn har det vært hektisk. Og da hun som godt voksen tok sykepleierutdannelsen ble det ikke mindre å henge fingrene i.

– Jeg snakket med en venn om dette. Om disse dagene hvor man er så sliten at man ikke engang tåler sine egne barn, da tåler man i hvert fall ikke andres barn. Men vi har hatt et åpent hjem, folk har kommet og gått.

For noen år siden endte Randi på sykehus. Blodtrykket var på randen og det kunne gått riktig ille.

– Jeg kunne dødd den gangen. Jeg var så sliten. Jeg lå på sykehuset i fem uker og da legen kom inn på rommet mitt og bad meg stå opp skjønte jeg ikke hva han snakket om. Jeg hadde ikke sjans. Jeg var helt utslitt. Det høye tempoet mitt fikk sine følger, men jeg lærte at man kan gå i bakken, til og meg jeg.

Så kom etterdønningene. Randi orket ikke noen ting. Det ble tyngre å lage middag, og overskuddet og smilet var helt borte.

– Folk rundt meg så at jeg ikke var glad. Jeg var fullstendig motløs, jeg som alltid har vært i så godt humør. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg hadde ikke lyst å gjøre noen ting. Så vi kontaktet en psykiater som sa at jeg skulle begynne på medisiner, antidepressiver. Jeg ville ikke, men måtte gi meg til slutt.

Etter fjorten dager på medisiner våknet hun opp med en følelse av glede. Dro til Holmvika, til huset hun elsker. Livet kom på seg på et vis, selv om Randi beskriver små tilbakefall.

– Jeg ble veldig syk, og det forandret meg litt. Jeg vet ikke hva som skjedde inni meg, men jeg vet nå at kropp og sjel henger i hop. Jeg har også sett at folk vil meg vel.

Randi husker da hun ble forelsket i mannen sin Harald «Dutte» Berg. Hun minnes knising og fnising, og at hun dro over sundet for å se at han sto i håndballmålet.

– Jeg leide en skøyte for å komme meg fra Holmvika til Sandnessjøen. Det var jeg, søsteren min og noen søskenbarn. Harald skulle spille håndballkamp. Jeg var utrolig opptatt av Harald, men var avstandsforelsket lenge, snakket ikke med han.

Den dagen hadde Randi på seg et rødt og hvitstripete skjørt. Moren hennes hadde vevd stoffet. Minnet sitter spikret sammen med følelsen av å være uhyre forelsket. Det er 56 år siden.

– Vi ble kjærester etter hvert, så måtte Harald i militæret. Vi var mye borte fra hverandre i starten.

18 år gammel gikk turen til England. Randi skulle jobbe et år på en engelsk privatskole. Hun vasket og stelte, opplevde London, fartet rundt og lærte språk. Hun husker det som en trang, at hun lengtet etter å se noe nytt, lære og møte mennesker. Etter hvert kom han etter, savnet ble for stort.

– Ja, Harald kom etter. Han fikk et treningsopphold med Arsenal. Jeg tror det var Arsenal, er ikke det en londonklubb?

I 1966 giftet paret seg. Randi husker at det var mye folk.

– Vi giftet oss i domkirken i Bodø og hadde festen på Monty. Harald spilte jo fotball, så det var mye folk. Men jeg tenkte ikke så mye over akkurat det.

Randi går ut på kjøkkenet, hun skal hente seg en kopp te. Der sitter Harald og blar igjennom nyhetene. Han titter opp, og ser på kona si.

– Vi har vært utrolig forelsket. Men vi liker en god diskusjon, sier Randi.

– Hvem får siste ordet da?

– Siste ordet? Det får ingen av oss, vi fortsetter bare neste dag vi, ler Harald.

Randi Berg har aldri følt seg som noen «fotballfrue». Det var annerledes før. Harald spilte fotball, Bodø var en liten by og miljøet rundt var ikke mer enn hva det var. Sosialt til tider, men ganske lite.

– Vi var flere damer som hadde samme skjebne. Men det var ikke vi som fikk oppmerksomhet. Det var spillerne, foruten en gang og det husker jeg veldig godt.

Randi ler. Hun forteller om da hun og kona til Terje Mørkved ble avbildet og intervjuet foran en kamp i 1975. Hun hadde hårruller i håret den dagen og ble spurt hva hun trodde om mannen sin, før kampen.

– Jeg svarte at mannen min var en av verdens beste fotballspillere. Så kom det på trykken. Og jeg må innrømme at det var litt heftig. Jeg husker jeg tenkte at jeg kunne spart meg for det der. Jeg trodde jo at hele verden ville se det. I dag hadde ikke det vært så viktig.

Etter hvert dro paret til Oslo. Harald skulle spille for Lyn, mens Randi fikk jobb som resepsjonist på Hotel Continental. Etter en stund ble hun gravid. Året var 1967. Ørjan ble født sommeren etter.

– Jeg husker at vi var mange damer fra forskjellige steder i Norge under Lyn-tiden. Men det var aldri noe styr rundt fotballen. Kanskje handler det om at vi kom nordfra. Harald har aldri brydd seg om det å være kjent. Han likte å spille fotball. Men man blir jo et ideal for mange, og det gjør noe med deg. Men så handler det om måten man håndterer det på. Jeg har vel aldri følt at folk vil har en bit av oss, men jeg merker at folk ofte vil mimre med Harald, men det er helt greit.

Randi forteller at det var godt å komme til Nederland. Hun minnes friheten i Haag, det å bo rett ved stranden, lette sommerklær og fine mennesker. Nytt og spennende.

– Det var en stor by, men jeg var aldri redd for noen ting. Vi hadde artige naboer husker jeg. Hærregud jeg har fått oppleve mye, og har vært veldig heldig.

Familien Berg ble etter hvert til sju. Barna kom som perler på en snor. Ganske tilfeldig, ikke planlagt. Det ble bare sånn.

– Jeg har alltid ønsket at barna mine skal ha det bra. Det er viktig for en meg. Men gud, jeg kan bli irritert på dem også. Men så er det også viktig for meg at vi er sammen, helt til jeg behøver et pusterom. Da reiser jeg bort. Drar til Holmvika.

For Randi er det viktig at barna hennes kjenner seg velkommen hjemme selv om de har forlatt redet, og er de ikke det, så drar hun bare bort. Det er slik hun setter grenser. Med fem barn har hun ikke hatt tid til å være så streng. Da reiser hun heller bort, låser døra bak seg.

– Jeg har aldri forventet at barna mine skulle bli fantastiske, men jeg har latt de prøve ut ting. Latt de gjøre det de har hatt lyst til og oppmuntret de deretter. Noen barn er jo født med fantastiske talent. «Flott», sier jeg da. Talent er en ting, men det kan like gjerne være helt tilfeldig at det blir oppdaget. Terje for eksempel, han er kjempeflink å spille gitar. Men det startet med at jeg og søsteren min Grethe gikk på gitarkurs for 30 år siden, vi skulle bli drittgod å spille gitar, og så fikk Terje lov å leke med gitaren min. Den av barna som ble flink til å spille, ble Terje. Og er det tilfeldig?

Randi tror talentet handler om at barna får lov til å spille på det. Enten det er fotball eller musikk.

– Jeg blir faktisk irritert når noen spør meg om jeg ikke er stolt når Ørjan spiller landskamp, om jeg er stolt over Eli Johanne, Terje, Arild, Runar eller Harald, men jeg liker ikke ordet «stolt». Jeg blir glad når Ørjan spiller landskamp, men jeg har jo ingen grunn til å være stolt. Stolt får de være selv, det er deres bragd.

Randi Berg blir stille en stund, tar en liten pause, og tar en slurk av teen. Den er ikke like varm nå.

– I perioder har vi alle det vanskelig, og kunnskap gir toleranse og forståelse. Noen ganger bikker det over, og da er det viktig at personen som kommer til forstår. Moren min sa en gang at det er viktig å være snill og ærlig. Men å ha toleranse, det anså hun på sine eldre dager som det aller viktigste. Og jeg tror hun hadde rett, men at en slik tanke krever livserfaring.

Randi kan irritere seg over baksnakking, over kritikk av mennesker mot bedre viten. Hun innrømmer også å havne i snakkefella selv. At negativitet kommer snikende med et samtidig dalende humør. Mens lykkefølelsen, den kommer helt plutselig.

– Jeg gikk ned på stranden, alle barna var det og jeg husker hvordan denne følelsen av å være hel kom over meg. Sigende og plutselig. Det er en stille lykke jeg ikke helt kan definere, men som noen ganger tar meg men jeg holder på i det hverdagslige.

Men livet handler også om å ta seg sammen noe ganger. Og ikke la latskapen legge seg som et teppe over lysten til å leve.

– I det øyeblikket du merker at du ikke er interessert mer, da skal man ta seg sammen og ikke la latskapen ta over. Man må jobbe med seg selv. Og noen ganger må man bare kjenne at det river i hjerte, og tåle det.

Randi Berg løfter ofte blikket. Hun har skjønt at det finnes mye mer enn det man kan egentlig kan se.

– Jeg har vært klar over at jeg har vært i skyggen av andre rundt meg, men jeg har aldri følt på det. Eller jo, den gangen jeg gikk skikkelig ned i mørket, da følte jeg på skyggetilværelsen, men det handlet om meg selv.

Hun stopper litt opp igjen.

– Broren min Terje kan se det på meg når jeg er i ferd med å havne der i mørket igjen. Da pleier han å si «ååå er du enda i skyggenes dal, nå må du komme deg opp kjære søster».

Randi Berg har vært tilskuer til stor suksess på nært hold. Likevel har hun aldri mistet seg selv på grunn av andre, det har alltid handlet om henne selv.

Artikkeltags