Erling Okkenhaug, (63) leder av nettverk for humanøkologi, Allgrønn. Allgrønn har i over 25 år arbeidet for å skape bevissthet om stedsutvikling og livskvalitet i norske byer og tettsteder. Okkenhaug er aktuell i forbindelse med dokumentarfilmen «Sørlandsrefseren», som skal vises på et debattmøte i Bodø torsdag.

Her er hva han skriver i spalten Nordlands trompet torsdag:

De fleste norske byer og tettsteder er truet av byggeprosjekter som ikke bare er store og ruvende og sprenger den etablerte målestokk, men som også er fremmede i sine uttrykk.

Det hender ofte i et lokalsamfunn at det lanseres prosjekter i regi av en allianse mellom utbyggere og folkevalgte, hvor det lenge før noen berørte aner noe om det, er lagt tunge føringer. På ett eller annet senere tidspunkt vil den lokale befolkning, hvis de er uenige, bli tvunget til å komme springende etter og improvisere motstand så godt de kan. Som regel er det allerede for sent.

Det som er ille, fra et demokratisk ståsted, er at det egentlig ikke er noe galt i dette; den som ønsker å bygge og etablere virksomheter må selvsagt få lov til å planlegge dette så lenge og grundig de vil uten noe offentlig innsyn.

Men når prosjektene lanseres, har planleggere og utbyggere et umåtelig stort forsprang; de har også investert store penger i en forventning om å få realisert sine drømmer. Ofte ligger det i tillegg avtaler i form av eierskifter som i tillegg kan legge tunge føringer i en sak.

Eventuelle kritiske krefter befinner seg straks i en situasjon hvor de må improvisere og hele tiden komme halsende etter ... hele veien fram til vedtak.

Dette gjør at eventuelle motkrefter må operasjonalisere sine synspunkter; deres uenighet må via protester, motforslag og innsigelser eie en viss styrke. Men skal demokratiet ha mulighet til eventuelt å korrigere eller avvise et prosjekt, må motkreftene institusjonaliseres; de må hjemles i lovverket på en slik måte at de kan påvirke, forandre, trenere, forpurre eller avvise prosjekter.

Det er noe i vår tids andpustenhet som gjør at vi nærmest ser ned på dem som sinker utviklingen; det skjelles ut som byråkrati. De verste eksempler på vegrende byråkrati er de rene redselshistorier, men i det alminnelige bilde er at en slik motstand, ev. treghet, ofte kan vise seg å være til sakens beste.

Har man i det hele tatt spurt: «Hva trenger dette stedet?» og «Hva tåler dette stedet?»

Man må derfor sørge for å involvere bodøfolk på et tidlig tidspunkt i prosessen med å skape steder som kan utvikle en fortsatt tilhørighet og en kultivert atmosfære.

En slik prosess skal fange opp innbyggernes behov, ønsker og forhåpninger. Det lokale engasjement vil styrke engasjert, allsidig tilnærmelse til planleggingen, fremme tilhørighet til stedet og lokal stolthet.

Lokal deltakelse kan hindre en uønsket, hastverkspreget og fragmentert planlegging med pinlige og ubehagelige omgivelser som resultat.

Derfor må samfunnet i et samarbeid mellom beboere, folkevalgte og myndigheter la utarbeide planverk som fanger opp de stedlige kvaliteter, slik at de ikke ved et tilfeldig byggeprosjekt kan bli antastet eller rett og slett blir til skade for stedet i en menneskealder.

De fleste steder langs kysten har klare, lesbare felles trekk, men ingen steder er helt like. Det skulle derfor være mulig å utarbeide planverk for hvert enkelt sted etter en noenlunde samme systematikk.

Men etter hvert som man beveger seg ned i stedets helt nære egenart, så trengs det presis, lokal kunnskap som bare de som bor der har.

Vi ser det igjen og igjen, at alliansen mellom stadig omskiftelige kommunestyrer, utbyggingsinteresser og ulike aktører, er der hele tiden og presser imot gjeldende planforutsetninger og reguleringsbestemmelser.

Selv ikke regulering til Spesialområde Bevaring avskrekker. Mange steder omregulerer man så lynraskt at velgerne ofte ikke vet når de skal engasjere seg: Klar – ferdig ... FOR SENT!

Og får man avslag i én kommunevalgsperiode, er prosjektmakerne ofte tilbake med identiske eller lignende prosjekter i neste. Det er aldri fred å få. Og det er mange som prøver seg.

Noen mener at vår tids arkitektur skal vise bygninger som enestående objekter uten hensyn til omgivelser og lokale sammenhenger.

I våre kystbyer blir det svært krevende å tilføre kvaliteter med slike holdninger.