En flyktning skaper sitt spor

Kjent fjes. På Hamarøy er man mer enn en blant mange, sier Fared Salem, som er et kjent fjes for de fleste hamarøyværinger på grunn av jobben på dagligvarebutikken. Snart er han ferdig utdannet industrimekaniker.

Kjent fjes. På Hamarøy er man mer enn en blant mange, sier Fared Salem, som er et kjent fjes for de fleste hamarøyværinger på grunn av jobben på dagligvarebutikken. Snart er han ferdig utdannet industrimekaniker.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hamarøy har bosatt over 100 flyktninger på 15 år, de fleste enslige mindreårige. Det er en historie om lange linjer, unike mennesker og avgjørende øyeblikk.

DEL

Jeg husker godt første gang jeg ble bedt hjem til noen. Det var i 10. klasse, mot slutten av skoleåret. Da følte endelig jeg at jeg var inkludert, at jeg var noe mer enn en flyktning, smiler Lou Chen, når hun forteller om et øyeblikk som endret alt.

@Brødtekst m/løs høyre og innrykk:Lou kom til Hamarøy som enslig mindreårig flyktning 17 år gammel, etter kortere opphold i Oslo og Salangen. Den gangen var både det norske språket og den norske kulturen fremmed. I dag studerer hun til lektor i realfag på NTNU, og er i ferd med å gå løs på masteroppgaven i kjemi. AN møter henne på ferie på Hamarøy, hvor sønnen hennes Lucas (3) har mye familie, og hvor Lou føler at basen i livet hennes er. Hun utelukker ikke at hun flytter tilbake hit etter utdanningen.

– Særlig i mørketida kjenner jeg at jeg savner folkene mine her, særlig de første voksenpersonene jeg møtte da jeg kom. Jeg har fått så mye hjelp og støtte her, forteller 28-åringen, som minnes den første tiden i kommunen.

Bare et barn. Det var i desember, det var mørkt, men leiligheten hun fikk i Hersethskogen var romslig og fin. Lou var utålmodig med å lære språket, komme i gang med skolen. Hun ble plassert i en innvandrergruppe for å lære norsk, men mistrivdes. Hun forhandlet med rektor, fikk ta matematikken i vanlig skoleklasse, og fra høsten av fulgte hun 9. klasseundervisningen som normalt.

– Det var vel så viktig for meg å kunne bli kjent med jevnaldrende som å få den riktige undervisningen. Bare gjennom å tilbringe tid med dem kunne jeg få norske venner, komme inn i miljøet, bli kjent med kulturen, forteller Lou, og peker på mange ting som var uvant i starten: Medelever som hadde beina på pulten, eller som klinte med kjæresten i klasserommet. Lærerautoriteten hun kjente fra Kina var fraværende.

Da var det viktig å ha andre autoriteter, voksenpersoner som både kunne gi omsorg og sette ned foten:

– Når man ikke er vant til å ta avgjørelser selv, kan overgangen til det norske samfunnet bli veldig stor. Og nordmenn kan i tillegg være litt for høflige og forsiktige. Da er det viktig at noen tør å sette foten ned, da føler man seg sett som det barnet man er, utdyper hun.

Brutal flytting. En av de voksne hun trekker fram, er bosettingsansvarlig og nestleder Karl Bjørn Willumsen ved Hamarøy Internasjonale Senter (HIS). Han har jobbet med enslige mindreårige flyktninger siden Hamarøy startet bosettinga i 2000, og gleder seg til å gå på jobb hver eneste dag.

– Når en ungdom som har kommet seg videre i verden gledestrålende ringer to år etter du traff ham sist, for å fortelle at han klart å ta lappen, da blir man stolt og glad. Jobben handler mye om de små vendepunktene, å ta del i seiere og framskritt på ungdommenes vei mot et godt liv i Norge. For dette er mennesker med mye bagasje. Da er relasjonsbygging ekstremt viktig, forteller Karl Bjørn.

Han og daglig leder, Beate Bye Strand, møter AN i senterets lokaler i kommunesenteret Oppeid. Sammen med en stab på 28.5 årsverk ser de til at nye bosatte får boveiledning, system- og kulturforståelse, utdanning, opplæring og omsorg. De foretrekker å snakke om inkludering heller enn integrering, fordi begrepet rommer mer.

– Flytteprosessen kan være brutal, særlig for de yngste. Da er det viktigste vi kan gjøre å skape trygghet. Vi må gi dem kjente fjes, svar på alle spørsmål de måtte ha og få dem til å lande. Før de kommer til oss, har livet gjerne stått på vent, forteller de to.

Et lite hei. Karl Bjørn og en fagansvarlig reiser alltid ut til mottakene for å møte nye beboere. Nestlederen forteller om mange ulike reaksjoner:

– Noen vil være med der og da, andre blir nervøse og stikker av. Vi har opplevd alle mulige responser. Men møtet setter i gang prosesser som forbereder dem på det nye livet. Vi forteller om muligheter, og om våre forventninger, knyttet til for eksempel det å bo i bofellesskap og å gå på norsk skole.

Vel installert i bofellesskap eller boenheter, er det varierende hvor fort de unge slår seg til ro. Enkelte vil begynne på skolen umiddelbart, andre trenger lengre tid på «innkjøring».

– Dette er ungdom med brutte relasjoner bak seg, ungdom som per definisjon ikke har noen kjente omsorgspersoner. Dessuten har de en helt annen kulturforståelse. Man kan ikke forvente at en afghansk gutt kan alt om likestilling i løpet av dag én, derfor må vi hele tiden tenke langsiktig og individuelt, sier Beate Bye Strand, og trekker fram tre komponenter for vellykket inkludering: Trygghet, en vei ut i arbeidslivet, og det å se og bli sett.

– Særlig på det siste kan Hamarøy virkelig gjøre noe. Selv om vi ikke har all verden med jobber og utdanningsmuligheter er dette en plass hvor du ikke drukner i mengden. Et trygt sted, hvor folk sier hei til deg. Et lite «hei» kan bety mye, mener de to lederne på HIS.

Den fantastiske gaven. En som får mange «hei» i løpet av en dag, er afghanske Amir Rajabi. Han kom til Hamarøy i januar 2010. Halvannet år senere var han bedriftseier. Det begynte med at han på eget initiativ skaffet seg ekstrajobb på den lokale kiosken. Da eierne ikke så lenge etterpå skulle avvikle driften, fikk han tilbud om å overta.

– Det hadde ikke gått uten all hjelpen jeg fikk. Mitt lykkeligste øyeblikk på Hamarøy må være da Thor Arne, som eide kiosken, fortalte at kommunen og Øistein Steffensen ville gi meg tilskudd for å drive bedriften videre. Jeg visste verken hvem Øistein Steffensen eller hva et tilskudd var! Det var en fantastisk gave å få.

Og Amir har tatt vare på muligheten; han har alltid vært vant til å jobbe hardt. Han vokste opp i et bondesamfunn hvor bare de rikeste hadde råd til full skolegang.

– De fleste ungene jobber fra sjuårsalderen, på grunn av de økonomiske forholdene. Jeg har jobbet med jordbruk, med salg, med sying og med matlaging, forteller 23-åringen, som i dag er etablert med Zeynab Alemi, som kommer fra Teheran i Iran.

Kultursjokk. Begge forteller om store kulturforskjeller i møtet med det norske samfunnet:

– At jenter og kvinner kan gå alene ute på kveldstid var det første sjokket. Det var utenkelig i Afghanistan. Og det var uvant at man kunne snakke fritt til autoriteter, som politi, lege og politikere, uten å risikere sanksjoner av noe slag.

– For meg var det både fint og rart å se at kvinner jobber, i alle slags jobber, og at partnere tar felles ansvar for økonomien. Det er også uvant at det er lov å leve sammen som samboere, og at det generelt er lite diskriminering i samfunnet, supplerer Zeynab, som etter ett år i Norge snakker stødig norsk og har ekstrajobb på blomsterbutikken.

De forteller at det i hjemlandene ikke er noen selvfølge å få konto i bank, ta førerkort eller velge studier fritt. Det er heller ikke vanlig å være så lenket til smarttelefonen som mange nordmenn er. Amir og Zeynab er veldig fornøyde med sin norske tilværelse, men konstaterer at tålmodighet er viktig i prosesser som handler om inkludering.

– Vi er glade for at det ble Hamarøy. Hadde vi bodd i eksempelvis Oslo, ville vi nok bare hatt kontakt med andre utlendinger. Selv om vi ikke kjenner så mange andre nordmenn godt, er vi i kontakt med mange i løpet av ei uke.

Kunsten å dele smerte. En av dem som treffer på Amir ofte, er ordfører Rolf Steffensen. Han har vært politisk og personlig engasjert i satsinga på å etablere et mottaksapparat for enslige mindreårige flyktninger siden den spede starten.

– Hver gang jeg går inn døra på kiosken og Amir stråler mot meg, har jeg et godt øyeblikk. Det er imponerende at han eier og driver sin egen kiosk og dessuten har stort og viktig ansvar i lokalsamfunnet med post-i-butikk-tjenesten. Et annet gledelig øyeblikk er HIS-åpningen i 2010, da sørafrikanske Michael Lapsley ledet en workshop der bosatte og ansatte deltok på lik linje. Da kom det tydelig fram at det er når vi våger å dele våre smerter, våre tap og sårbarheter at gode relasjoner vokser fram, minnes Rolf.

Ordføreren mener at Hamarøy i løpet av årene, og ved hjelp av iherdige ildsjelers innsats, har fått en solid og profesjonell plattform for flyktningarbeid, selv om det alltid vil være noe som gjenstår. For dette er en nasjonal dugnad uten ende:

– Når slutter jeg selv og andre foreldre å ha omsorg for våre barn? Aldri. Det er jo det dette handler om. Det barna som kommer hit som enslige mindreårige flyktninger har til felles, er at Hamarøy kommune har akseptert å påta seg foreldreomsorgen for dem, iallfall for en periode av deres liv.

Rolf peker videre på at de unge flyktningene ikke er «stakkarer», men mennesker med ressurser:

– Hver og en har mye å tilføre, vel å merke dersom kommunen og lokalsamfunnet for øvrig, det vil si næringsliv, lag og foreninger og innbyggerne, legger til rette for det. Trygghet, god voksenstøtte og utdanning er nøkkelfaktorer for dem som for alle andre barn og unge. I alle de 15 årene kommunen har bosatt enslige mindreårige flyktninger har dette vært helt avgjørende i det arbeidet som er gjort, konkluderer han.

Å skape seg familie. Mange av de unge flyktningene er i dag ute i jobb, flere i Hamarøy. Sykehjemmet har hatt og har flere arbeidstakere. Det samme har dagligvarebutikken på Oppeid, hvor blant andre Fared Salem har jobbet i flere år. Først i språkpraksis, deretter i deltidsjobb på siden av skolen. I dag er han inne i sitt siste år som industrimekaniker-lærling, og ser fram til en framtid i faget. Han håper og tror han blir værende på Hamarøy også i årene som kommer.

– Folk er trivelige og omtenksomme her. Man blir sett. Jeg føler at jeg er vokst opp på Hamarøy, smiler 23-åringen.

Fared fra Irak var 16 da han kom til kommunen. Etter mellomstopp i Oslo og Salangen og innvilget oppholdstillatelse, fikk han valget mellom fire ulike kommuner og endte opp med Hamarøy. Sju år senere konstaterer han at det ikke har vært enkelt, men at det har gått veldig bra:

– Man må bare stå på, selv de gangene livet ikke er bare-bare. Det tøffeste med å komme hit, var nok å være uten familie; det å finne ut hvem jeg kunne snakke med, hvem jeg kunne stole på. Etter hvert er kolleger, de ansatte på HIS og venner blitt min nye familie. Jeg føler meg heldig, for jeg tok språket fort, jeg kom meg fint gjennom skolen og jeg ble kjent med nye mennesker, mye takket være fotballen.

Fotballen viktig. Fared har spilt både for guttelaget og A-laget til Hamarøy IL. I dag er det bare tid til ei fotballøkt en gang iblant, men dagen han ble bedt om å bli fast på laget, står som et viktig minne.

– Jeg hadde fått være med på ei trening, bare for å spille litt. Så kom Karl Bjørn og fortalte at de lurte på om jeg ikke kunne bli med på fast basis. Fotballen satte meg i kontakt med mange nye mennesker, forteller han.

23-åringen tar imot avisa i leiligheten sin i Herseth-feltet. På veggen henger et stort bilde av en leken spekkhogger. Den nordnorske naturen framsto ikke som like spektakulær den gangen han kom. Mørketida og kulden var tung. Kulturkrasj var det også. Fared er muslim, og drikker derfor ikke. Han antar at det kan virke kjedelig på noen. Kaffepauser i arbeidstida var også fremmed, forteller han med en latter.

Men det har også ligget en glede i å bli akseptert i denne fremmede kulturen. På gressmatta, så vel som i arbeidslivet. På Oppeid er det bare én matbutikk, derfor vet alle hvem han er, selv om de ikke kjenner han.

– Jeg fikk sjansen til å jobbe uten å kjenne verken språket eller det norske arbeidslivet ut og inn. Jeg er takknemlig, jeg opplever at folk på denne plassen stort sett stiller opp for hvem som helst, mener Fared.

Hva er det med Hamarøy? Journalistikk er gjerne formidling av kunnskap og forståelse gjennom forenklinger. Glansbilder er vakre, men akk så uten livsnerve.

Fortellinga om Hamarøy er ikke noe enten- eller. Både flyktningarbeid, inkludering og småsteder har mange sider, og mellom begreper som «oss og dem» og «vi» ligger et utall nyanser.

Fremdeles er det nok langt mellom mennesker som inviterer en flyktningungdom hjem fordi de tenker inkludering er så viktig. Det er fremdeles enklere bare å slå av en prat enn å slå på stortromma. Det finnes til og med en del rasister blant folk.

Hamarøy er en ganske vanlig plass, som likevel har satsa og fått til en god del ting.

Rolf Steffensen trekker fram ulike faktorer, hvor ildsjelene kanskje har vært de viktigste.

– Engasjement, tro på mennesket, forpliktelse, personlig moral er nøkkelbegreper. Ildsjelene var gode modeller og klarte på en god måte å selge dette inn til oss politikere.

Videre tror jeg Hamarøy-samfunnet som sådant har hatt mye å by på. Hamarøy er fra før av en tokulturell kommune og også en kulturkommune, som mange både har funnet verdt å besøke og flytte til. Slik har folket her blitt vant til å forholde seg til et større mangfold, og blitt mer trygg og robust til å kunne stå i en slik oppgave, tror ordføreren, og vender seg videre til sosiologien for forklaringer.

Et modent samfunn? For den positive utviklingen i Hamarøy for lengst forsket på, av daværende seniorforsker ved Nordlandsforskning, Dag Jørund Lønning.

I rapporten «Ringar i Vatnet» pekte han på betydningen av at Hamarøy er et mangfoldssamfunn, og at dette er en suksessfaktor. Å åpne seg for verden og å inkludere flyktninger og nye kulturer, er helt nødvendig for å kunne utvikle seg positivt i dagens globaliserte og internasjonale samfunn, ifølge Lønning, som også peker på at holdninger og praksis overfor det kulturelle mangfoldet sier noe om modenheten i et samfunn.

Et annet viktig moment er kanskje at krav og forventninger er noe som går begge veier, og at sterke relasjoner oppstår der forventninger møtes og formes i fellesskap.

Lou, Amir og Fared forteller alle om et samfunn som har forventet at de skulle lære, bidra, være til stede. Slik har de følt seg sett, slik har de fått utviklet egne ressurser, og slik kan de bidra til positivt lokalmiljø og befolkningsvekst. De setter spor, og har funnet sine spor, i et samfunn preget av synlighet.

Eller som Lou Chen, født i Kina, bosatt i Trondheim, fastslår:

– Æ e hamarøyværing! Plassen vil alltid være hjemme, alle andre steder er bare mellomstasjoner.

@$:

@Brødtekst m/løs høyre og innrykk:

(faktaboks)

Bosetting av enslige mindreårige flyktninger

Ÿ Hamarøy Internasjonale Senter (HIS) åpnet i 2010, og har per i dag 28,5 årsverk

Ÿ Satsinga startet allerede i 2000, og kommunen har en rammeavtale med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som sikrer stabilitet både i økonomi og mottaksfrekvens

Ÿ HIS mottar 8 mindreårige og 8 voksne flyktninger årlig

Ÿ Ivaretar per nå 35 enslige mindreårige, 66 totalt

Ÿ Delt i tre enheter: Sentrum Bofellesskap for ungdommer mellom 16 og 18, et team i boligfeltet Herseth på Oppeid for ungdom mellom 13 og 15, samt et voksenteam.

Artikkeltags