Som vanlig kom den turglade vennen i sekstiårene hjem til familien Vera Breivik og Roger Johansen for å ta med labradoren Bertil (4) på tur i går. Breivik ønsket følget god tur, og dro en tur til Bodø sentrum.

– I tretiden fikk jeg en telefon. "Vera, jeg har dårlig nytt. Bertil er død!" sa han i telefonen, forteller Breivik, som ikke kunne tro det hun hørte.

– Så fortalte han videre at to løshunder hadde angrepet Bertil og tatt livet av ham i skogen ved jernbanen her på Tverlandet. Det var helt grusomt. Jeg knakk helt sammen. Bertil var et medlem av familien, og den snilleste hunden du kan tenke deg. Det er et utrolig stort savn.

Til sykehus

Bertil gikk i bånd, mens hundene hadde stukket hjemmefra.

– Bertil var alltid så snill at han ikke svarte på angrepet. Vår venn gikk imellom med det resultat at han også ble angrepet. Han fikk et dypt kutt i hånden og klærne ble revet opp. Han måtte til legen for å bli sydd, forteller en rystet hundeeier og fortsetter:

– Litt etter hendelsen ble han skikkelig skjelven ved tanken på hva som kunne ha skjedd om han selv hadde falt over ende. De to hundene var store nok til å gjøre både det ene og det andre med ham.

Hundene som angrep var en bullterrier og en blandingshund med litt rottweiler i seg. Begge raser som er sterke og kraftige. Historisk er rasene ofte innblandet i lignende episoder.

Helt skjelven

Familien har ytterligere en hund, elghunden Sofus (8). I går ettermiddag var han allerede begynt å lure litt på hvor Bertil var.

– Vår venn pleier alltid å gå tur med hver av dem. Jeg blir helt skjelven ved tanken på at slikt som dette kan skje på en liten tur her på Tverlandet. Det skal ikke være mulig, mener Breivik.

Politiet ble straks kontaktet og de kom raskt til åstedet. Da var også eieren av hundene på plass.

– Jeg snakket litt med dem, men hva sier man egentlig når slikt skjer. Alle synes selvfølgelig at det er kjempetrasig.

– Hva bør skje med hundene som angrep?

– Det er det opp til politiet å avgjøre, ikke meg. Personlig synes jeg det er skummelt å tenke på at jeg, eller andre, kan møte dem igjen, fastslår hun, og fortsetter stille.

– Tenk om det var jeg som hadde gått den turen i dag, og hatt Bertil på femten måneder med meg.