Dette bildet bekymrer klimaforsker Grete

For første gang i historien har Svalbard vært isfritt på vinterstid. Det bekymret klimaforsker Grete Hovelsrud. Dette bildet er tatt foran Blomstrandbreen Svalbard.

For første gang i historien har Svalbard vært isfritt på vinterstid. Det bekymret klimaforsker Grete Hovelsrud. Dette bildet er tatt foran Blomstrandbreen Svalbard. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Grete Kaare Hovelsrud har padlet rundt Svalbard, bodd med inuittene på Grønland og blitt vingeklippet av president George Bush. Men først da polarbomsen landet i Bodø, følte hun seg ordentlig hjemme.

Hun vokste opp i ei blokk i Oslo, men allere- de fra hun var bitte liten visste hun at det var i natu- ren hun skulle leve livet.

- Jeg innbilte meg at jeg var Roald Amundsen eller Fridtjof Nansen, leste Helge Ingstad-bøker og kokte granbarte for å redde familien fra skjørbuk som åtteåring, smiler hun fra hjørnekontoret sitt hos Nordlandsforskning.

-Men jeg trodde aldri det gikk an å leve av naturen, legger hun til.

Der tok hun skammelig feil.

FNs klimadame

De siste ti årene har Hovelsrud bodd og jobbet i Bodø. Med utsikt mot Børvasstindene koordinerer hun og holder oversikt over Miljø- og klimaforskningen med utspring fra Bodø.

I tillegg har hun - sammen med forskerkolleger fra flere land - fått oppdraget å vurdere klimautsiktene for kloden, på oppdrag fra FN. De har saumfart klimaforskning, sammenstilt litteratur og trukket konklusjoner.

Mandag legges rapporten fram for FNs klimapanel (IPPC) i Japan, ført i pennen av blant annet Bodøs egen polarboms.

- Jeg er alvorlig bekymret, innleder hun, og viser til klimautfordringene vi står overfor:

Antakelsen om at hundre millioner mennesker vil være hjemløse på grunn av klimaforandringer om få år og at ødelagt jordsmonn vil ta levebrødet fra like mange.

Om at naturkatastrofer og ekstremvær bare vil eskalere i hyppighet. Om CO2-overskuddet, skapt av oss mennesker, som gir utslag i global oppvarming. Om konklusjonen at den eneste løsningen er å kutte i utslipp og erkjennelsen er at det aldri vil bli nok dersom ikke de største nasjonene klarer å dra i samme retning.

- Den løsningen vi skisserer - den eneste løsningen - vil nok bli upopulær hos mange nasjoner. For å ha mulighet til å bremse den globale oppvarmingen må det gjøres en innsats i land som USA, Kina, India og Russland. Og med tanke på at sistnevnte ikke engang anerkjenner at klimautfordringene er menneskeskapte?

Hun lar setningen henge i luften og tankene fly. Ser med skrekkblandet fryd fram til at rapporten på 30 kapitler som hun har jobbet med i fire år skal offentliggjøres for verdenslederne om bare et par dager.

- Jeg forventer at det blir trøkk og er forberedt på at funnene blir avskrevet i enkelte kretser, sier hun, men håper likevel at arbeidet vil akkumulere i en enighet om utslippsreduksjon på tvers av landegrenser.

Polarboms

Men er det noe Hovelsrud har erfaring med, så er det å stå i stormen. Og er det noe hun tiltrekkes av, så er det å føle naturkreftene på kroppen. På tidlig 80-tall fikk blokkbabyen fra Oslo skjebnen sin forseglet, omringet av toppforskere på et Svalbard som ennå ikke hadde blitt infiltrert av menneskene.

- Da jeg satte foten på Svalbard for første gang, husker jeg at jeg tenkte; Nå er jeg hjemme! mimrer hun.

Hun bruker Svalbard-tiden til å suge til seg kunnskap og bygge nettverk og reiser tilbake så ofte som overhodet mulig i årene som følger.

- Jeg ble vel stemplet som en «polarboms», som jobbet for 18 kroner timen bare for å få lov til å være med, humrer hun.

I dag er Grete Hovelsrud en av verdens mest anerkjente klimaforskere. Men veien hit har vært lang og opplevelsesrik og ganske så utradisjonell.

Fra polarbomstilværelsen på Svalbard gikk turen litt sørover til Tromsø, der hun jobbet som røkter og foret moskuser som levebrød. Deretter startet hun å studere økologi, først isbjørner så mennesker. Sistnevnte lokket henne til Bergen og videre over dammen til USA for sosialantropologistudier, først en bachelor-, så en master- og til slutt en doktorgrad.

Levde med inuittene

I anledning doktorgraden, dro hun på feltarbeid til Øst-Grønland for å finne ut hvordan Greenpeace sitt arbeid mot selfangst påvirket hverdagen til inuittene.

- Men jeg turte ikke si til dem at det var utgangspunktet for besøket mitt. Greenpeace var et skjellsord blant inuittene. Selen er en forutsetning for deres eksistens og det at en internasjonal organisasjon kommer og vil legge føringer for hvordan de driver fangst, falt ikke i god jord, forteller hun.

Greenpeaces krigføring mot selfangst på slutten av 80-tallet klarte langt på vei å ødelegge selfangsten i Canada og Alaska, men takket være subsidier fra det grønlandske hjemmestyret, klarte inuittene på Grønland å ivareta kunnskapen og kulturen.

Hovelsrud ble hos inuittene i 18 måneder; i en fremmed kultur, med et særdeles fremmed språk og med selkjøtt til frokost.

I kryssilden

Tilbake til «sivilisasjonen», kan hun sette ett år som gjesteforeleser i antropologi ved verdens ledende universitet, Massachusetts Institute of Technology (MIT), på CV-en. Men et tilbud om jobben som generalsekretær for NAMMCO (North Atlantic Marine Mammal Commission) i Tromsø, som forvalter sjøpattedyrene i Norge, Island, Grønland og Færøyene på oppdrag fra regjeringene, lokket henne tilbake til Norge.

«Sjøpattedyrforvaltning» kan høres harmløst ut, men «hvalfangst» var et meget betent tema på begynnelsen av 2000-tallet. Hovelsrud befinner seg igjen i kryssilden.

- Det sier jo litt, når temaet hvalfangst ligger under Utenriksdepartementet, ikke fiskerimyndighetene. Det var heftig til tider, innrømmer hun.

- Jeg fikk ganske stygge trusler på mail – og det var noen ubehagelige situasjoner under møtene også, forteller hun videre.

Omtrent samtidig begynner hun å interessere seg for klimaforskning. Sammen med kolleger fra USA søker hun om midler for å se nærmere på hvordan lokalsamfunn og internasjonal politikk kan henge sammen med klimaendringer.

- Vi fikk strålende vurderinger, men avslag på avslag. Skjønte ikke hvorfor før det ble lekket et brev, signert daværende president George Bush, hvor det gikk fram at han ikke vil ha forskning utført om dette temaet, forteller hun.

I Norge ble det imidlertid større suksess og Hovelsrud utviklet forskningsprosjekter hvor lokalsamfunn og klimatilpasning sto i sentrum.

Frykter katastrofe

I dag er det ikke mange igjen som fornekter klimautfordringene vi står overfor. Her i Norge står ekstremværvarslene i kø og i Nord-Norge bærer den uvanlige vinteren med seg et tydelig og synlig vitnesbyrd om at ikke ting er som det skal. Og selv om de nålevende generasjonene vil leve godt med klimaendringene, kan ikke det samme sies om de som kommer etter oss.

- Grønlandsisen smelter både ovenifra og nedenifra. I år har også vært første år i historien at Svalbard har vært isfritt på vinterstid. Jeg frykter det må en stor naturkatastrofe til før verden innser alvoret.

Etter noen år som forskningsleder for CICERO, senter for klimaforskning i Oslo, ville hun nordover igjen. Da det åpnet seg en mulighet ved Nordlandsforskning i Bodø, var ikke valget veldig vanskelig å ta. I 2009 fikk Hovelsrud fast stilling som forskningsleder og nå ser hun for seg at det er her hun blir.

- Det høres rart ut, men å komme til Bodø var som å komme «hjem», sier hun, men ser ikke bort fra at samboeren har sin del av skylden for at hun trives så godt her. Eller hjørnekontoret med utsikt over Saltenfjorden.

Eller de utallige turmulighetene som ligger rett utafor døra.

Verdensborgeren

Hun har flere opplevelser og mer kunnskap i ryggsekken enn de fleste av oss. Har padlet med isbjørn svømmende rundt kajakken og jobbet på dekk på et isforsterket forskningsfartøy i Antarktis omringet av pingviner, spekkhoggere og seler.

Hun har infiltrert en forskerelite hun beskriver som en mannsbastion og fått hilsen fra pappa levert med Polarinstituttets helikopter langt uti ødemarka, etter tre måneder uten annet selskap enn villmarka. Vært observatør i Arktisk Råd, anerkjent som klimaforsker av FN og nylig valgt inn som medlem av Norges vitenskapsakademi for polarforskning, som en av svært få kvinner.

Grete Kaare Hovelsrud er født og oppvokst i hovedstaden, men kjenner seg mer hjemme i villmarka enn i byen. Hun har bodd og jobbet i store deler av verden og har venner og kolleger i alle arktiske land, men endte opp i lille Bodø.

- Når noen spør deg hvor du er fra, hva svarer du da?

- Da svarer jeg som sant er; jeg er en verdensborger.

CV:

Nåværende stillinger:

Forskningsleder Nordlandsforskning

Seniorforsker CICERO – senter for klimaforskning (Center for International Climate and Environmental Research–Oslo)

Utdannelse:

Doctor of Philosophy, Sosialantropologi Brandeis University, Massachusetts, USA, (February 1997) Avhandling: The Seal: Integration of an East Greenlandic Economy.

Master of Arts, Sosialantropologi, Brandeis University (February 1992)

Bachelor of Arts, Antropologi, University of Colorado, Boulder, USA (May 1987)

Verv:

Medlem Norges vitenskapsakademi for polarforskning

Styremedlem divisjonen for energi, ressurser og miljø, Norges forskningsråd

Hovedforfatter FNs klimapanel (ch 12 og forfatter ch 28)

Styremedlem, Arctic Human Development Report II

Medredaktør Global Environmental Change og Weather, Climate and Society. Journal of the American Meteorological Society

Gjesteredaktør Local Environment–Special Issue 2013

Tidligere stillinger og verv:

Generalsekretær North Atlantic Marine Mammal Commission–NAMMCO–nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon (1999–2004)

Adjunct, Harvard University, Kennedy School of Government (2003 – 2005)

Marine Policy Fellow, Marine Policy Centre, Woods Hole Oceanographic Institution (1998 – 1999)

Research Associate, Anthropology Department Brandeis University (September 1996 – 2000)

1997–1998 Lecturer Anthropology Program, Massachusetts Institute of Technology (MIT), USA

Medlem av det regjeringsoppnevnte klimatilpasningsutvalget nedsatt i 2008

Det norske medlemmet av den internasjonale IPY komiteen (internasjonalt polarår 2007–2009 -2004 – 2010))

Viseformann den norske nasjonalkomiteen for IPY (2004 – 2011)

Artikkeltags