Da Sindre var ti år, fikk han beskjed om å slutte å vrikke på rumpa

Tirsdag sto 17 år gamle Sindre Ellingsen åpent fram som homofil, i et sterkt blogginnlegg der han skriver om oppveksten som mobbeoffer.

Tirsdag sto 17 år gamle Sindre Ellingsen åpent fram som homofil, i et sterkt blogginnlegg der han skriver om oppveksten som mobbeoffer. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Tirsdag formiddag publiserte Sindre Ellingsen (17) et innlegg på sin personlige blogg, der han står åpent fram som homofil. Tirsdag kveld har Tverlandet-gutten nærmere 10.000 sidevisninger, 100 kommentarer og over 1000 Facebook-likes på innlegget.

- Jeg skrev blogginnlegget fordi jeg ønsket å få komme fram med det at jeg er homofil. Mange har spurt meg det spørsmålet, og det er lettere å hive alt ut med en gang slik at folk skjønner det. Da slipper jeg å forklare det på sparket.

- Hva har du svart tidligere?

- Jeg har svart at jeg ikke er homofil. Jeg har tidligere sagt nei fordi jeg ikke har vært sikker. Det har jo helt siden barneskolen vært slik at det ikke er lov å være homofil. Det er det jeg er, jeg kan ikke noe for det.

Ble kalt jente

Sindre forteller om de stygge blikkene han fikk allerede på barneskolen.

- Jeg husker barneskolen var veldig tung. Jeg ble mobbet, og ble kalt jente. Da vi gikk videre til ungdomsskolen, fikk de andre nye ord. De kalte meg homofil, og gjorde det til noe negativt. De så stygt på meg, det var skikkelig ukomfortabelt. Jeg kunne aldri være i et rom med "de kule" uten at det ble nevnt noe, sier Sindre og gjør hermetegn i lufta.

Den tøffe 17-åringen sier at han har fortrengt mange av hendelsene fra skoletiden.

- Det var en tung tid generelt. Jeg gikk veldig mange ganger hjem gråtende. Hendelsene bygde opp angsten jeg har hatt siden jeg var barn. Jeg tenker "Jeg kan ikke være her," og begynner å puste tungt. Jeg får tanker om hva de vil si. Jeg tenker fortsatt på det, men mye mindre enn før. Musikklinja er en bra ting, sier Sindre, og viser til det åpne miljøet i klassen på Bodø videregående skole.

"Fantastisk"

17-åringen sier at han har fått veldig mange positive tilbakemeldinger etter at han sto fram med sin historie på bloggen.

- Det hadde jeg ikke forventet. Stepappa sa "fantastisk". Mamma, bestemor og bestefar visste at jeg var homofil fra før.

Sindre forteller at foreldrene er grunnen til at han faktisk står her i dag.

- Jeg har fått lov til å være meg selv når jeg er hjemme. Jeg har fått uttrykke meg som jeg vil. Jeg har alltid hatt en trygghet hjemme til å gjøre det jeg vil, og synge så høyt jeg vil. Det er alltid en trygghet der. Mamma stoler på meg, jeg kan si alt til henne uansett. Jeg har en følelse av at hun aldri vil dømme meg på den måten resten av verden vil gjøre.

Sindre forteller at han som tiåring fikk beskjed fra de andre barna om at han var feminin, og at han gikk som en jente og vrikket på rumpa.

- Jeg prøvde å være obs på hvordan jeg gikk. De sa jeg gikk som en jente, og vrikket på rumpa. Jeg prøvde å kontrollere det. Jeg la bort alle ting som jeg egentlig interesserte meg for. Hjemme hørte jeg på Beyoncé og Lady Gaga. Typiske feminist-artister, kvinner som er sterke i seg selv. Ute sa jeg bare at jeg hørte på "alt mulig", for å slippe å svare konkret på hva jeg hørte på.

Stygge ord

Sindre sier at han alltid har følt seg annerledes.

- Jeg har aldri vært interessert i fotball. Jeg måtte tvinge meg til å like det.

På ungdomsskolen ble situasjonen forverret.

- Da ble mange stygge ting sagt. De begynte å bruke ordet "homofil" som et skjellsord. Det var mest gutter som sa det, men også noen jenter. Det var ille uansett, men verst når guttene sa det. Jeg hadde aldri noen guttevenner, det var jentene jeg var sammen med.

I niende klasse begynte Sindre å innse at han kanskje var homofil.

- Jeg var veldig usikker på hva jeg likte. Men det er først den siste tiden jeg virkelig har tatt tak i å utforske det. Det føles riktig, sier 17-åringen åpenhjertig.

Ble aldri konfrontert

I dag sier Sindre at han skulle ønske at mobberne ble stoppet av noen, at de ikke fikk lov til å oppføre seg slik de gjorde.

- Noen venner har vært der for meg, og kanskje kommentert tilbake. Men mobberne ble aldri konfrontert rett på. Det var alltid en gruppe med ufyselige folk som bare ville plage deg.

I tiende klasse begynte ting sakte, men sikkert å bedre seg.

- Folk vokste opp, og skjønte at de ikke kunne gjøre det de gjorde.

Sindre forteller at lærerne på skolen hans så mobbingen, og prøvde å hjelpe med å ta det opp med mobberne.

- På barneskolen hjalp det ikke. Jeg husker at jeg måtte være i en samtale i andre- eller tredjeklasse. Jeg måtte sitte i en samtale etter en konflikt. Jeg var livredd, og prøvde å følge med. Mobberne måtte si unnskyld, men de mente det aldri.

"Han Sindre"

17-åringen sier at han alltid har vært veldig stille, og tenkt at han skulle komme gjennom det.

- Musikklinja var målet. Det er det jeg har hatt lyst til å gjøre helt siden jeg var liten. "Det er dit jeg vil," tenkte jeg. Det er den tanken som gjorde at jeg overlevde skola. Jeg var bestemt på at dette skulle jeg klare.

Sindre beskriver musikklinja som "helt fantastisk".

- Det var skummelt først. Jeg husker hvor nervøs jeg var. Jeg var redd for hvordan de så på meg som person - om de kom til å like meg for "han Sindre".

- Og?

- Selvfølgelig gjorde de det. Nå gruer jeg meg til å være ferdig og måtte forlate de fine folkene.

Sindre synes at det burde være et mye større fokus på mobbing i skolen.

- Man blir hele tiden fortalt hva som er normalt, og er ute etter "det normale". Alt er ikke like akseptert. Problemet med mobbing er at de alltid finner en måte å slippe unna på. De sier at "Det var ikke meg". Det er viktig at voksne faktisk er ute i friminuttene og følger med. De må være mer observante, og følge med på ting som skjer.

Rett på sak

Når det kommer til foreldrene til mobberne, har Sindre blandede erfaringer.

- De vet ikke alltid om det. Foreldre som vet at barna mobber bør ta det opp med barna sine. Jeg har opplevd mange ganger at foreldrene ikke bryr seg, at de tror barna deres er gullunger som ikke kan gjøre noen noe vondt. Da vet ungene at de kan slippe unna.

17-åringen understreker viktigheten av at foreldre er der for barna sine hvis de sliter med mobbing.

- Ta det gjerne opp med skola, men det er mye bedre å gå direkte til foreldrene til den som mobber. Gå rett på sak, så slipper man å gå gjennom lærermøter som ender med at man ikke tar det opp likevel.

Hvis Sindre kunne sagt noe til seg selv som barn, ville han ha sagt følgende:

- La dem bare si hva de vil. I framtida har ikke de noe å si lenger. Det forandrer ikke meg som person.

Unggutten forteller at de tunge tidene har gjort ham sterkere.

- Jeg har klart å bygge en styrke av det.

Aksept

Når det kommer til åpenhet rundt homofili, mener Sindre at man på langt nær er kommet langt nok.

- Det er fortsatt gamle, konservative mennesker der ute som slår ganske hardt ned på det. Jeg synes at vi burde komme lenger, på en måte. Folk må få mer aksept for det. Man blir bare fortalt at det er noe som heter homofili i seksualundervisningen på skolen. Men man kommer aldri dypere i det. Man skjønner ikke hva det er, og mange tenker bare at det er en bestemmelse man setter seg i hodet. Alt kan ikke forklares med ord hele tiden.

- Bærer du nag til mobberne?

- Jeg bærer nag fordi jeg har den angsten jeg har hatt og fortsatt har. Samtidig ønsker jeg ikke å bære nag. Grunnen til at jeg er så sterk som i dag, er fordi jeg har måttet kjempe. Jeg velger å ikke ha nag. Noen av mobberne har sagt unnskyld. I sjuendeklasse beklaget en gutt at han hadde oppført seg veldig stygt mot meg. Jeg var helt sjokkert.

- Har du møtt noen av mobberne i ettertid?

- Ja, på gata eller på fest. Det er veldig ubehagelig. Jeg er fortsatt livredd for at de skal si noe, og gjøre noe unødvendig ut av det. Jeg tenker bare "Nå er de her, det er bare å prøve å ignorere dem, og holde deg fokusert."

- Kjempetøft

Sindres mamma Lena sier til an.no at hun er veldig stolt av sønnen.

- Jeg synes det er bra at han uttrykker det han føler. Det er ikke så mange før ham som har gjort det. Jeg synes det er kjempetøft av ham at han står fram som den han er.

Artikkeltags