Bodø: – Mamma har fått en veldig rettferdig dom. Men den oppsummerer bare en brøkdel av det vi har opplevd.
Datteren (43) til den 72 år gamle kvinnen som er kjent skyldig i å ha terrorisert mannen sin i 40 år, ser knapt på mor fra vitneboksen.
Og hun er nådeløs i beskrivelsen av oppveksten i et hjem som utad skulle virke perfekt.
– Det var ingen kjærlighet hjemme hos oss. Vi skjemtes over hvordan vi hadde det. 1
2–13 år gammel så hun selv at mor sto med kniv i handa og at far striblødde fra et kutt i armen.
Blod over alt
– Det var blod over alt. Mamma truet med å drepe pappa. Jeg var kjemperedd. Når hun hadde utbruddene sine, raserte hun hele huset. Kjeftet og smelte og gikk til angrep på pappa. Hun slo med det hun fikk fatt i. Det skjedde regelmessig, hele tiden. Det kunne pågå i ei uke eller to. Jeg gikk i stadig redsel for at hun skulle ta livet av pappa.I garasjen. Han måtte gjemme maten i garasjen, omadressere posten sin og gikk med posen med livsviktige medisiner på seg for at ikke hun skulle ta medisinene og kaste dem. Hun malte over vinduene på bilen sånn at pappa ikke kunne kjøre i konfirmasjonen til barnebarnet sitt. Om hun var syk eller rett og slett bare ondskapsfull og slem, vet jeg ikke, forteller datteren.
Hele livet
– Forholdene i hjemmet har vart så lenge jeg kan huske, forteller storebror (50).
– Pappa tok bare imot. Hun ødela ting pappa hadde gitt oss. Når raserianfallene pågikk, måtte vi ungene klare oss selv. Og det var fast takst i helgene og i høytidene. Hver helg. Alle høytider, sier han.
På avstand
– Når jeg kom hjem, stoppet jeg alltid for å lytte om det var bråk hjemme. Når jeg ble hentet av andre med bil, ba jeg dem alltid vente i gata nedenfor, for at de ikke skulle høre.
Kvinnens forsvarer, advokat Nils Aga, spør om hvorfor forholdene kunne være slik gjennom så mange år, uten at noen grep inn.
– Hva skulle vi gjøre. Vi var jo bare unger. Vi var så mye borte fra hjemmet som vi kunne og måtte finne en måte å overleve på. Og pappa ville ikke ha noe styr, sier eldstesønnen.