Denne kronikken stod først på trykk i Nordlys.

Vi er i ferd med å forråde våre barn og barnebarn. Men det er ikke helt for sent ennå. Det er essensen, det utvetydige budskapet i den andre delrapporten til FNs internasjonale klimapanels (IPCC) femte hovedrapport. Den kom i går. Delrapporten omhandler virkninger av klimaendringene på mennesker, natur og samfunn og hvordan vi kan redusere klimarelatert risiko gjennom tilpasning og utslippsreduksjoner, oppsummerer Miljødirektoratet.

Alle som er svak for grøsserlitteratur burde ta seg tid til å lese rapporten. Det er alvor nå. Tvilen er så liten at i det store bildet kan den sees bort fra. For dem som ikke har forstått det ennå: At vitenskapsmenn og -kvinner alltid etterlater seg noen få prosent tvil, skyldes at det finnes ikke seriøse forskere som noensinne vil si at deres prognoser om fremtiden er 100 prosent korrekt. Hvis du spør en astronom om vedkommende på vitenskapelig grunnlag og med full sikkerhet kan garantere at sola vil stå opp i morgen, vil du få et nei, selv om sannsynligheten for at så vil skje er overveldende stor.

Klimaet på kloden er i forandring. Og hovedårsaken til dette er menneskeskapte utslipp. Det skal vi på sett og vis være glad for. Fordi det betyr at vi har en sjanse til å redusere de aller mest dramatiske konsekvensene som kan komme. Vi kommer neppe utenom en rekke svært negative effekter, men dersom vi handler rasjonelt kan vi forhåpentligvis forhindre de aller verste scenariene – de som kan true hele vår sivilisasjon og den tilpasningen mennesker rundt på kloden har gjort til naturen gjennom noen tusen år. Den nye rapporten fra IPCC handler både om hva vi må gjøre for å tilpasse oss de endringene det er for sent å gjøre noe med, og hvordan vi må agere for å hindre det verste utfallet.

Men her i Norge har vi visst blitt lei dette klimamaset og alle klimarapportene. Verden putler jo videre, selv om det har blitt litt mer ekstremvær og noen merkelige vintre med tvilsomt skiføre. Det mest oppsiktsvekkende med både den forrige og den nåværende regjeringen, er hvor mye det snakkes om klimaendringer og hvor lite som i virkeligheten blir gjort. Det er stort sett «business as usual». En komplett klimalammelse. Mens klodens befolkning øker med ca. 80 millioner i året, forteller den nye rapporten at verdens matproduksjon nå er synkende pga. effekten av klimaendringer. Skal det så fryktelig mye fantasi til for å forutsi hva slags konsekvenser dette får? Sult, enorme folkevandringer, konflikter og kriger. Enhver innvandringsmotstander burde bli vettskremt.

Det finnes muligens en forklaring på at Norge, i motsetning til mange av våre europeiske naboer, bare turer videre med vår fossile rikdom og i virkeligheten ikke har en eneste helhetlig plan for hvordan vi skal ta overgangen til et samfunn basert på grønn energi. Leser man oppsummeringen av rapportens vurdering av klimaendringenes konsekvenser for Nord-Europa, viser det seg nemlig at Norge og Skandinavia, i motsetning til alle andre, kan ende med å få en del positive effekter. Bl.a. muligheter for et mer jordbruksvennlig klima. Norge – heldig-Anton-landet.

Så vi holder nå på som vanlig. Så får heller våre etterkommere arve de store katastrofene.