Sitatet fra pave Johannes Paul II brukes gjerne for å forklare fotballens sterke posisjon i moderne samfunn.

Og det er ikke bare slik at posisjonen er sterk, den synes stadig å styrkes; til noens glede, til andres fortvilelse.

Dette ser vi ikke minst i en by som Bodø, der den lokale stoltheten Glimt i perioder er blitt opplevd som en stat i staten.

Det finnes en lang rekke eksempler på at Bodø kommune - og Nordlandsbanken - har grepet inn for å redde klubbens økonomi, og muliggjøre videre satsing.

Det har ofte skjedd på bekostning av det mange har opplevd som viktigere oppgaver.

Slik sett er det lite nytt ved bråket rundt Glimts nye stadion på Thalleveiåkeren; fotballens behov oppleves å få overskygge andre og viktigere behov, denne gang jordvernet.

Da overser man riktignok at jordvernet ble opphevet da området ble omregulert, men i seg selv det ugyldiggjør ikke argumentet.

Hvorfor vinner da fotballens behov denne gang?

En årsak er åpenbart at omreguleringen har svekket jordvernet akkurat her. En annen at Bodø mangler sentrumsnære tomter for utvikling av ny aktivitet.

Å skulle vente ti år på en ny bydel er ikke bærekraftig, da vil byutviklingen ha gått så mye i stå at behovet for en slik bydel antakelig vil være borte.

En annen årsak er åpenbart det paven er inne på; for svært mange mennesker er fotballen svært viktig. Det betyr at dens behov lett tillegges ekstra vekt.

Og det skyldes langt fra bare enkeltmenneskers fotballinteresse; fordi fotballen er så populær er det både sosialt og økonomisk svært lønnsomt for en by å ha et godt fotballag.

Sosialt fordi det skaper patriotisme og engasjement lokalt, økonomisk fordi få ting er en så effektiv merkevarebygger for et sted som et suksessrikt fotballag.

Bodø/Glimts seiersgang nasjonalt og internasjonale de siste årene har gitt Bodø en type oppmerksomhet andre byer bare kan drømme og gjort bodøværingen ekstremt stolt over sitt lag og sin by.

Dette er på mange måter selvfølgeligheter, men det som har fått mindre oppmerksomhet er at bystyrets ja til stadion på Thalleveiåkeren er et strålende politiske kompromiss.

Dette er en type kompromiss som de mest engasjerte - enten det er i jordvernet eller Glimt - har en tendens til å se ned på, men som er nøkkelen til gode, politiske prosesser..

Tre av partiene som vil bygge ny stadion på Thalleveiåkeren er ikke akkurat kjent for å være mot jordvern: Senterpartiet, MDG og SV. MDGs

Håkon Møller forklarer i et innlegg i AN hvorfor de likevel stemte som de gjorde: Et politisk parti må noen ganger veie prinsipper opp mot muligheten for konkrete gjennomslag, og for fallhøyden ved å ikke være villig til å inngå kompromisser.

Møller videre skriver: Kompromisset om Thalleveiåkeren sikret at 75 dekar landbruksareal på et annet område som også har stor verdi med hensyn til rekreasjon og friluftsliv, ble sikret for all fremtid.

Slik ser et godt politiske kompromiss ut, gjennomført av partier som evner å innta modne politiske standpunkter.

Noen har også reagert på at fylkeskommunen selger åkeren til Bodø/Glimt for 81 millioner kroner. Det er nok under markedspris, men langt fra så mye som om området var regulert til boliger.

Og for de som likevel synes dette er for ille; Oslo kommune solgte i sin tid tomta til Intility Arena til Vålerenga for 1 (én) krone, og Stavanger kommune ga Viking gratis tomt til sitt nye anlegg.

Dette bør også berolige de som frykter at ESA vil stoppe Glimts planer.

Vålerenga solgte etter kort tid sin tomt videre for 138 millioner kroner, Vikings tomt hadde en markedsverdi på 20 millioner og på toppen la kommunen 50 millioner til byggingen.

ESA hadde ingen innvendinger, og tar Tomas Norvoll en telefon til partikollega Raymond Johansen får han sikkert noen tips til hvordan man kan selge en tomt under takst uten å bryte med EØS-reglementet.

Gjør fylkeskommune jobben sin er altså det meste en klage til ESA kan føre til at at byggingen forsinkes.

Det vil være helt legitimt, men dypest sett også et forsøk på å bruke rettsvesenet til å forpurre et godt demokratisk forankret vedtak.

Dessverre ser vi en økende tendens til dette i dag, noe som kan undergrave folkestyret. Det bør gi mye større grunn til bekymring enn bråket rundt en åker i Bodø.

For både de som elsker og hater fotballen bør kunne være enige om at i forhold det som virkelig betyr noe her i verden er fotball ytterst uvesentlig.