Aldri før har forskerne vært tydeligere: mennesker endrer klimaet på jorda. Det haster med å omsette kunnskapen til klimahandling. Som en stor eksportør av klimagasser fra den norske sokkelen er det nødvendig å erkjenne at vi både har et ansvar og at tempoet på omstillingen går for sakte.

I forrige uke ble den første delen av FNs klimapanels sjette hovedrapport lagt fram. Den tar for seg de fysiske klimaendringer og har entydige funn. Vi står ved et veiskille nå. Det er hevet over enhver tvil at menneskeskapte klimaendringer fører til mer og farligere ekstremvær. Dette må få konsekvenser for både norsk klimadebatt og klimahandling.

Forskerne gått igjennom store mengder med oppdatert naturvitenskapelig forskning på hva som skjer i havet, på land, i atmosfæren og i naturen som følge av økte klimagasser i atmosfæren. Nå bekreftes de fleste anslagene fra 2014. Listen over ny kunnskap er lang, detaljert og entydig: Vi har kommet i en veldig alvorlig situasjon. CICERO senter for klimaforskning har laget en god oversikt over hva som er nytt siden siste rapport ble lagt fram i 2014 (CICERO).

Ekstremværhendelsene vi har sett i sommer, med flom i Europa, hetebølger i Canada og USA og store branner i Sibir, Hellas og USA, er ikke engang tatt med i rapporten. Den baserer seg på forskning publisert til og med januar 2021. Men disse hendelsene illustrerer godt at det vi har i vente faktisk ikke lar vente på seg.

FN-rapporten er tydelig på at bevisene for at klimaendringer forårsaker mer ekstremvær er mye sterkere enn i forrige hovedrapport som kom for 7 år siden. Med ekstremvær menes hetebølger, mye og kraftig nedbør, tørke og tropiske sykloner, og dette kan uten tvil tilskrives vår påvirkning på klima. Asgeir Sorteberg forklarer til NRK hvordan det han kaller «brannvær» hvor hetebølger og tørkeperioder er ispedd kraftig lyn, torden og vind skyldes våre utslipp av klimagasser. (FNs klimapanel ser sterkere bevis for at klimaendringer gir mer ekstremvær – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer).

De neste rapportene fra FNs klimapanel kommer i 2022, og vil gi oss kunnskap om raske utslippskutt, klimarisiko og klimatilpasning. I påvente av disse må klimadebatten løftes opp og ut av skyttergravene. Vi ser tre områder klimadebatten må handle om for å bidra til klimahandling.

Det første handler om hvordan vi skal håndtere den uunngåelige slutten på den norske oljealderen. Dette er en krevende debatt, men som den sjuende største eksportøren av klimagassutslipp i verden er dette noe vi i Norge ikke kommer utenom. Når FNs generalsekretær innstendig oppfordrer alle land til å stoppe letingen etter olje og gass så kontrer mange norske politikere med at vi ikke kan skru av oljekranene i morgen. Dette er to forskjellige ting. Det urealistisk å stenge kranene på felt som er i drift i morgen, men det er helt nødvendig at vi slutter å lete etter nye felt. Debatten må handle om hvordan vi utnytter kompetansen vi har tilegnet oss gjennom norsk petroleumsvirksomhet til omstillingen av samfunnet. Den bør også handle om hvordan vi sikrer høyteknologiske arbeidsplasser uten olje, og hvordan vi sikrer lokalsamfunn i nord som har basert seg på petroleum. En slik debatt gjelder ikke bare Norge.

Det andre handler om hvordan vi kan øke hastigheten på utslippsreduserende tiltak. Omstillingen til lavutslippssamfunnet går for tregt. Mye forskning er gjort på hvorfor en så viktig beskjed ikke tilstrekkelig tas opp av politikere, næringslivet og folk flest. Al Gores mye brukte frase “den ubehagelige sannheten” fra 2006 holder faktisk fortsatt. Det er veldig ubehagelig å tenke på at vi mennesker har satt kloden i brann på vår vei til velstand. Samtidig er det enda mer ubehagelig å tenke på at vi må forsake noe for å gjøre noe med klimaproblemet. Og dette må gjøres enda raskere nå fordi vi har somlet siden den første beskjeden kom om at det haster. Koronapandemien har vist at verden faktisk er i stand til å respondere raskt når «det brenner på dass».

Vårt tredje punkt handler om handler om hvem som har og hvem som tar ansvar. Verdens ledere ikke tar ansvar for klimautfordringene. Ansvaret er til dels skjøvet over på enkeltindivider og hva vi kan gjøre. Dette er viktig fordi våre handlinger endrer holdninger, og i et demokrati kan vi velge bort politikere som ikke tar ansvar. Men byrden kan ikke legges på enkeltindivider. Kunnskapen er der i klartekst, men vi har få politikere og ledere som både erkjenner at dette haster og som er villige til å ta upopulære avgjørelser.

Vi har fått bekreftet våre verste antagelser, og Twitterstormen de siste dagene snakker om en verden på et rødt farenivå. Vi står vi ved et veiskille: Klimaendringene har blitt farlige også i rike land med store utslipp. I november møtes verdens ledere til klimatoppmøte i Glasgow. Det er snart valg i Norge.

Vil dette endre noe?