Det politiske målet om nullutslipp innen 2050 er vel kjent. Som en del av dette har investeringer i fossilt brennstoff blitt kraftig redusert. Tanken er at fossil energi skal bli så dyr at verdens forbrukere velger fornybar energi isteden. Men det er en alvorlig feil i dette regnestykket: Fornybar energi er i dag langt fra i stand til å møte verdens energibehov.

Sol- og vindenergi kan bare produseres når det er sol eller når det blåser. Når det er overskyet og/eller vindstille trengs tilstrekkelig backup av annen energi – hvilket for det meste vil si fossil energi. Dessuten vil fornybar energi stort sett si elektrisitet og elektrisitet utgjør bare omtrent 20 % av verdens totale energiforbruk. Videre: Sol og vind utgjør bare 10 % av verdens elektrisitet – eller omtrent 2 % av verdens energiforbruk. (For øvrig: Den største kilden til fornybar energi er biomasse – altså ved eller pellets – selv i det industrialiserte EU utgjør biomasse nesten 60 % av all fornybar energi.)

Når nullutslippspolitikken tvinger frem store reduksjoner i fossil energi gir det ganske riktig den forventede effekten at fossil energi blir dyrere. Men fordi de fornybare energikildene ikke på langt nær er i stand til å erstatte de fossile energikildene fører det til energifattigdom i landene som blir rammet. En rapport fra universitetet i York sier at mer enn ¾ av husholdningene i United Kingdom, tilsvarende 53 millioner mennesker, kan komme til å oppleve energifattigdom kommende vinter.

Politikerne i vestlige rike land er vanligvis mye mer opptatt av nullutslippsmålet enn politikerne i fattige land. Men nå kan mange av disse rike landene vise seg å bli et utstillingsvindu for feilslått politikk. En artikkel i Die Welt fra 2016 anslo at Tyskland måtte bruke over 500.000.000.000 euro (ca. et halvt norsk oljefond) frem til 2025 for å nå «Energiwende». Og vi ser hvordan det har gått: Nå starter de kullkraftverk igjen, samtidig som de stenger ned vindkraftverk.

Til tross for disse store kostnadene og anstrengelsene for å redusere klimagassutslipp, så har ikke de globale utslippene gått ned. I rapporten Lessons from a decade of emissions gap assessments fra 2019 skriver IPCC «Despite a decade of increasing political and societal focus on climate change …., global greenhouse gas (GHG) emissions have not been curbed». Norge er vel et av de landene som har satset mest på å redusere utslipp, og har lovet FN klimakutt på 55 prosent innen 2030. Men tross stor innsats gikk de norske utslippene bare ned med 0,7 % fra 2020 til 2021, med denne farten oppnår vi ikke 55 % kutt før i år 2100.

Det er ikke til å undres over at politikere i resten av verden rygger ved utsiktene til slike enorme kostnader med så dårlige resultater. Politikere i mange fattige land, som sliter med matmangel og sult, dårlig utbygd helsesystem, lavt utdanningsnivå og fattigdom generelt, oppfatter klimaendringer som et mindre viktig problem som de ikke kan prioritere. Og lederne deres vet at for å komme ut av fattigdommen er de helt avhengige av rikelig tilgang på billig energi – i praksis fossilt brennstoff. I Afrika har de rike landenes klimapolitikk blitt kalt «Grønn kolonialisme». For å nå nullutslippsmålet er det helt avgjørende å få med seg India og Kina og andre land i Afrika og Asia fordi over 2/3 av alle utslipp frem til år 2100 vil komme fra voksende økonomier. Men uten billige og effektive alternativer til fossil energi vil ikke disse landene skifte til andre energikilder.

I rike land gjør politikk utformet for å gjøre fossil energi så dyr at mange ikke har råd til den nettopp det den var tenkt å gjøre: Den gjør at fossil energi blir så dyr at mange ikke har råd til å kjøpe den. Men med manglende alternativer betyr dette at befolkningen i disse landene må regne med å gå en energifattig og kald vinter i møte. Andre land gjør lurt i å lære av denne erfaringen.