Norge framstilles gjerne som en ung nasjon. Vi ble nemlig ikke selvstendige før i 1905, etter å ha vært styrt av andre i hundrevis av år.

Fakta er likevel at de fleste av verdens nasjoner er yngre enn Norge. I Norden alene fikk både Island og Finland sitt selvstyre etter oss. På verdensbasis fantes det 78 selvstendige nasjoner i 1900. I dag finnes det 178.

Dette er litt avhengig av definisjonene av "nasjon", "land" og "stat", men det viser uansett at nasjonalstatens æra er en relativt ny periode i menneskehetens historie.

Dette betyr ikke at nasjonen eller nasjonalstaten er et like nytt fenomen. Sverige ble en sentralisert nasjonalstat alt på 1600-tallet og land som Hellas, Egypt, Japan og Etiopia har en nasjonal historie som strekker seg tusenvis av år tilbake.

Det har for så vidt Norge også, men vår nasjonale selvstendighet forsvant en gang på 1300-tallet.

Dette var omtrent på samme tid som de europeiske bystatene begynte å vokse fram, sammen med imperier som det tysk-romerske og det byzantinske.

Deretter ble bystaten og imperiet de dominerende statsdannelser i 500 år.

Dette begynte å sprekke opp mot slutten av 1800-tallet. Først gjennom samlingen av ulike bystater til én nasjon, som Italia og Tyskland, deretter gjennom imperienes sammenbrudd.

Første verdenskrig tok knekken på det østerrisks-ungarske og det byzantiske, andre verdenskrig på koloni-imperiene, mens det sovjetiske overlevde helt til 1990-tallet.

Ut av alt dette spang det en lang rekke nye nasjonalstater.

Framveksten av nasjonalstaten er en av tre sentrale, historiske utviklingstrekk de siste hundreårene. To andre er overgangen fra feudalisme til kapitalisme og fra autokrati til demokrati.

De har innimellom trukket i samme retning, i andre perioder motvirket hverandre.

Etterkrigstiden er av de perioder der de trakk i samme retning, og skapte frigjøring i den tredje verden og velferdsstater i Vesten med både sterk økonomisk vekst og stadig utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller.

Dette var en periode der nasjonalisme, kapitalisme og demokrati balanserte hverandre bedre enn noen gang før eller senere.

Nasjonalismen har også en mørkere side, ikke minst i Europa. Men den franske filosofen Regis Debray har langt på vei rett når han hevder at nasjonalismen på verdensbasis har vært en progressiv kraft.

Marxisten Debray opplevde det på nært hold gjennom Latin Amerikas kamp mot amerikansk imperialisme på 60-tallet, der nasjonalisme var en viktig drivkraft.

Slik nasjonalismen definitivt også var en progressiv kraft da Norge i 1814 fikk sine egen grunnlov, og i kampen mot svensk styre fram mot 1905.

Det finnes altså ulike former for nasjonalisme, og den vi feirer 17. mai er fremdeles av den progressive typen.

I forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014 ble det gjennomført en større undersøkelse av vårt forhold til 17. mai. Den viste at oppslutningen om nasjonaldagsfeiringen er like stor blant ikke-vestlige innvandrere som blant etniske nordmenn.

Opplevelsen av fellesskap er den mest dominerende følelsen på nasjonaldagen, mener flertallet av de ikke-vestlige, og hele 86 prosent av dem sier seg helt eller delvis enig i påstanden «Det er viktig å feire 17. mai». Det er helt på linje med etnisk norske.

Vi kan derfor alle kaste oss inn i feiringa av nasjonens dag uten et snev av dårlig samvittighet. Det blir en annerledes feiring enn vi har vært vant til, slik det også ble i fjor. For det er vår felles feiring, en feiring for alle nordmenn, uansett kjønn, alder, legning og etnisitet.

Så lenge vi klare å holde det slik, kan vi være stolte av vår nasjonaldag. Slik vi stort sett har kunnet være det de 125 årene som er gått siden også vi ble en selvstendig, europeisk nasjon.