Gå til sidens hovedinnhold

Norge er igjen blitt blant USAs aller viktigste allierte, på godt og ondt

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et varmere nord blir et kaldere nord. Det summerer på mange måter opp utviklingen i og rundt Arktis det siste tiåret.

Større isfri områder frigir stadig nye ressurser, og verdens stormakter har kastet seg inn i kampen om dem. Russland bygger opp igjen sin militære kapasitet, Kina kjøper opp gruver og industri mens USA spisser tonen, selv under Biden.

«Status quo holder ikke lenger», sa amerikansk UDs Arktis-koordinator James DeHart på et webseminar om Arktis og Kina i begynnelsen av mai.

Torsdag møtes utenriksministrene i Arktisk Råd til sitt faste, toårlige møte. Det foregår på Island, og blir det første arktiske møtet for USAs nye utenriksminister Antony Blinken, og første gang han møter sin russiske kollega Jevgenij Lavrov ansikt til ansikt.

På det tilsvarende møtet i Rovaniemi for to år siden sjokkerte Blinkens forgjenger Mike Pompeo alle med et aggressivt angrep å både russisk og kinesisk nordområdepolitikk.

Sjokkerende fordi Arktisk råd tradisjonelt har ligget unna sikkerhetspolitikk, og bestrebet seg på å fremme samarbeid og fredelig sameksistens.

Blinken vil nok holde en mye mer dempet tone under dette møtet, der Russland formelt tar over som leder for Arktisk Råd. Men det betyr ikke at USAs arktiske politikk er endret under Biden.

Fra et nærmest ensidig fokus på klimaendringer under Obama - inkludert en kraftig nedbygging av den militære innsatsen - er oppmerksomheten nå mye bredere, inkludert et klart sikkerhetspolitisk fokus.

1. mai 1993 sto jeg på torget i den russiske byen Severodvinsk og så en liten gruppe mennesker rope slagord som hyllet Sovjetstaten, og raste mot det nye Russlands svakhet.

KGBs sjekkpunkt ved byens innkjørsel - som hadde sørget for å holde alle utlendinger unna - var nettopp omgjort til vodkautsalg og langs byens enorme kaianlegg hersket stillheten.

De gigantiske verftene hvis hovedprodukt var ubåter - inkludert verdens største (Typhoon) - var nesten uten oppdrag og framtida for byen og dens 200.000 innbyggere så beksvart ut.

7. mai i år sjøsatte Sevmash-fabrikken i Severodvinsk sin seneste konstruksjon, den atomdrevne ubåten «Kazan», den første i en serie på åtte.

Den er mindre, raskere og mer stillegående enn noe Russland har produsert før. Ja, så avansert og stillegående at det har sendt sjokkbølger gjennom Nato og den amerikanske marinen.

Severodvinsk er tilbake, og produserer nå mer avanserte ubåter enn noen gang før.

Og deres utplassering? Kola-halvøya, der de raskt kan snike seg ut i internasjonalt farvann. Russland har også styrket sin militære tilstedeværelse ellers i nord. 19 flystriper er de siste årene oppgradert eller nybygget, inkludert basen på Franz Josefs Land som er gjenåpnet etter flere år.

Tross denne oppbyggingen er det ennå svært lenge til Russland er like sterke i nord som det Sovjetunionen var. Hensikten med oppbyggingen er også en annen.

Noe handler fremdeles om å beskytte Russlands ekstremt viktige annenslagspotensial. Det er basert på ubåter om har sine baser på Kola og fly med base ved Saratov, men med Kola som raskeste luftkorridor ut i internasjonalt luftrom.

Men vel så mye, om ikke mer handler det om ressurser. Den russiske militæranalytikeren - og tidligere medlem av den russiske generalstaben - Mikhail Khodarjonok sier det slik: - For å forsvare sine økonomiske interesser må man forhandle, og skal man klare det trenger man militære muskler.

Men muskler er ikke effektiv om de ikke kan brukes. Derfor vil en styrkeoppbygging lik den Russland nå gjennomfører i nord aldri kunne være rent defensivt orientert. Den må også oppfattes som en reell, offensiv trussel, selv om den primært er tenkt for forhandlingsbordet.

Heri ligger hovedutfordringen for USA og Norge. En militær oppbygging som dette har i seg en indre dynamikk som krever militære svar, ved siden av den beroligelsespolitikk et land som Norge er nødt til å balansere den med.

USAs frykt er at atomubåtene på Kola ubemerket sniker seg ut i Nordatlanteren, som er den korteste veien om man vil angripe det amerikanske fastlandet.

Norge og Grønland er dermed igjen blitt blant de aller viktigste europeiske landene for USA, ikke minst på grunn av vår kapasitet til å overvåke ubåttrafikken og varsle tidlig om noe er på gang.

Avtalen fra februar som gir USA tilgang til norske baser som Evenes og Ramsund er derfor mer for å sikre USAs eget forsvar, enn vårt.

Det er ingen grunn ti å overdrive trusselen fra Russlands styrkeoppbygging i nord, men heller ikke til å underspille den. Langt flere kriger er utløst av kamp om ressurser, enn kamp om ideologi.

Det stiller brobyggeren Norge overfor nye utfordringer. For de ressursene Russland vil beskytte, er de samme vi gjerne vil være med på å utvikle næringssamarbeidet østover.

Det vil antakelig bli en stadig vanskeligere balansegang. For selv om vi er langt unna den kalde krigens tilstander, vil det bli nok stadig kaldere i nord framover.

I takt med at været blir varmere.

Kommentarer til denne saken