Fra 1971 ble Nordnorsken finansiert direkte fra egen post over statsbudsjettet. Da Nordnorsk Kulturråd ble etablert tidlig på 1980-tallet ble statsmidlene til institusjoner som arbeidet med kunst- og kulturarbeid i de tre nordligste fylkene overført til dette rådet og fordelt herfra etter en fordelingsnøkkel til de landsdelsdekkende institusjonene som lå spredt i de tre fylkene. Slik kunne til dels meget spesialisert kunstarbeid opprettholdes i landsdelen, uten at fylkene måtte etablere hvert sitt filminstitutt, symfoniorkester osv.

Nordland fylkeskommune fikk etter hvert en kultursjef, Aaslaug Vaa, som hadde «nye tanker og ideer». Hun mente Nordland fylkeskommune bare skulle støtte virksomheter i eget fylke, ikke lenger være med å betale for f.eks. filmproduksjon som foregikk i Finnmark. Disse ideene møtte meget stor motstand fra alle kunstnergrupper. Løsningen, etter lange kamper, ble etableringen av Nordnorsk Kulturavtale. Her bevilget igjen fylkene til felles kunst og kulturproduksjon etter en fordelingsnøkkel, i tillegg til de statlige midlene. Men i 2018 ønsket Nordland fylkeskommune å spare 1mil. kr. på kultursamarbeidet mellom fylkene.(Harstad Tidende, 18.mai 2017) Syv institusjoner ble trukket fra samarbeidslisten, blant disse var Nordnorsken. Et prøveprosjekt som varte i 5 år ble satt i gang av Nordland Fylkeskommune. Det er over, og nå oppfordrer Nordland fylkeskommune Bodø Kunstforening å sikre «annen finansiering», bevilgningen til Nordnorsken blir for mye for hjemfylket. For Bodø Kunstforening har disse finansielle akrobatøvelsene vært en evig spiral nedover.

Underbruket av Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø er vel og bra, og vil imøtekomme et stort behov. Men Nordnorsken er noe annet. Den er en av de eldste vandreutstillingene i landet, den fornyer seg og forandres hvert år, den har enorm publikumsinteresse, den settes sammen av en kvalifisert, kunstfaglig jury som er nyvalgt av landets kunstnersammenslutninger hvert år, den har åpen innsendelse, alle innsendte arbeider gjennomgår en faglig vurdering, dette betyr mye for helt unge og nye kunstnere, utstillingen er en institusjon som varer, som har tradisjoner, den har vart i 77 år.

Når Bodø nå nærmer seg Europeisk Kulturhovedstad er det viktig også å vise at vi har en kontinuitet, at kunsten og kulturen ikke bare er et pop opp-fenomen av raske innfall for å gjøre byen «synlig» i Europa.