De siste dagene har det vært rettet fokus mot Nortura sin produksjon og kjedemakt fra ulike aktører i Nord-Norge.

Nordnorsk Landbruksråd ønsker herved å følge opp denne saken: «Kjedemakta rår, og gjør produktene våre, som er i verdensklasse når det gjelder bærekraft og CO₂-avtrykk, til miljøverstinger» (Birger Bull, NRK Ytring 26.01.21). Vi mener at diskusjon rundt interne utredninger i Nortura er en avsporing fra den virkelige debatten. Det er i beste fall kun symptomer på hva som er galt i norsk matproduksjon og dagligvaremarkedet. Da Nortura bare kan operere i det handlingsrommet de til enhver tid har.

Hovedpoenget er at vi må rette fokus mot det som skjer rett foran øynene på oss. Som vi opplever at ingen setter spørsmålstegn ved. Landbruksnæringen diskuterer seg svett i ulike fora ang. klimaavtrykk, bærekraftig matproduksjon og diskusjon rundt CO₂-ekvivalenter. Vi ser utfordringen og svarer på den. Landbruksnæringen har tatt tydelige grep, og vi skal kutte klimautslipp og norsk landbruk har som mål å være fossilt fritt innen 2030.

Derfor blir vi litt sjakkmatt når det uten å bli lagt merke til bygges opp store sentrallager på Gardermoen, når det uten diskusjon om konsekvenser legges opp til en sentralisering av alle varer som skal distribueres ut til hver krik og krok av vårt langstrakte land. Det stilles ikke ett spørsmål rundt klimautslipp, om mer tungtransport langs veiene, eller ringvirkninger verken lokalt og nasjonalt.

Nordnorsk mat trenger ikke reise via Oslo. Vi kan ikke bare se på hva som lønner seg i kroner og øre her og nå, men ta med i betraktningen klimaavtrykk, beredskap og regionale arbeidsplasser.

Hvem er tjent med denne tydelige omstruktureringen av distribusjon av varer i Norge? Svaret er rimelig enkelt, tre voksne herrer*. Tre herrer som pdd. faktisk legger føringer for hvordan landet vårt skal se ut, i tillegg bestemmer de hva som kommer i butikken nær deg. Om du skal få norsk lokalmat eller om du må ta til takke med tysk kjøttdeig og heller fem ulike sorter jordbærsyltetøy. De kaller det mangfold og ikke minst billig mat til folket, men er det virkelig det? Eller handler det om hvilken produkter de har størst margin på?

Det store spørsmålet blir: er det dette vi vil? Enkelte hevder at dette ikke kan endres på. Der er vi dypt uenig, selvfølgelig finnes det handlingsrom. Handlingsrommet ligger i politiske føring. Det er politikk bak alt du kan velge å legge i handlekurven din. Så vår utfordring går direkte til politikerne.

For hvor er våre folkevalgte? Denne kampen skal ikke måtte tas av lokale ordførere og tillitsvalgte. Våre fremste folkevalgte har enten sovet i timen, eller mangler de vilje til å ta ansvar. En kan jo spørre om vi har politikere som tørr å utfordre kjedene?

Norsk landbruk og matproduksjon er politisk styrt og et politisk ansvar. Landbrukets hovedoppgave er først og fremst å produsere god og trygg mat. På norske og lokale ressurser. Men i tillegg til mat så skaper landbruket mange fellesgoder som ikke er lett å verdsette. Et landbruk i hele landet gir matsikkerhet, arbeidsplasser, lokal verdiskapning, åpne og artsrike kulturlandskap og ikke minst levende lokalsamfunn spredt rundt i hele landet.

I motsetning til mange andre land, har Norge en utfordrende topografi og lite dyrka mark. Totalt rundt 3 % av norsk areal kan vi produsere mat på. Det begrenser muligheten for hva og hvor mye vi kan produsere. Til tross for det, har politisk vilje med omfattende støtteordninger gjennom mange tiår sørget for å opprettholde jordbruket i store deler av landet.

Men ting endrer seg, dagens landbrukspolitikk legger vekt på økt produksjon i sentrale områder, økt effektivisering og er mindre interessert i de fellesgoder som landbruket kan levere i hele landet. Dette på samme tid som våre tre herrer bidrar til strukturendringer, sentralisering og ensretting av norsk jordbruk og matproduksjon. Til nytte og glede for ingen andre enn dem selv.

Fra et rent økonomisk standpunkt er det nok mulig å argumentere for at det er mer lønnsomt å sentralisere både distribusjon og matproduksjon her i landet. Sett opp mot desentraliserte lager og matproduksjon i vær krik og krok av landet.

Men det vil gjøre Norge sårbar på flere områder bla. klimaendringer, matsikkerhet og ikke minst matforsyning. Vi har for kun kort tid siden opplevd tomme butikkhyller og mangel på enkelte varer. Selv om dette var kortvarig så tegner det et bilde som vi ikke har sett for oss i Norge. Penger kan ikke skaffe alt, ethvert land vil verne som sine først. Å ta vare på våre muligheter for å produsere mat her i Norge, på alle arealer som er mulig. Det er et ansvar vi ikke kan gå ifra.

Hva med alle fellesgodene som landbruket leverer, har vi råd til å bare forkaste dem? Landbruket har alltid hatt stor betydning for lokalsamfunnet. I mange områder er landbruket den viktigste næringa som sørger for arbeidsplasser og lokal verdiskapning. «Bare i Nord-Norge sysselsetter hver bonde ca. to personer og har en forsiktig estimert verdiskapning på rundt tre milliarder per år» (Verdiskapningsrapport for Nord-Norge 2020 Agri Analyse). Det er mange næringer som lokale håndverkere, industri og andre bygdenæringer som er tett knyttet opp til aktivt landbruk i distriktet. Ringvirkningen av det som skjer i dag, både i Nord-Norge men også andre plasser i landet kommer til å bli stor. Har vi tenkt godt nok igjennom det som vi nå lar glippe mellom fingrene på oss? Vi tror ikke det.

La oss se dette i et annet perspektiv. Hvis alt som produseres i Nord-Norge må reise Norge på langs to ganger, før det kommer på en nordnorsk tallerken. Kan man med rette sette spørsmålstegn ved legitimiteten til nordnorsk matproduksjon?

Det er på tide at alle vi som bor i Nord-Norge sier klart fra, til våre valgte politikere og til Norgesgruppen, COOP og Rema at vi ikke finner oss i denne polarisering av norsk landbruk. Dette handler om bærekraft, lokal verdiskaping og arbeidsplasser.

Vi må stå sammen både forbrukere, politikere, og bønder for et landbruk i hele landet, og ikke minst for norsk mat med minst mulig klimaavtrykk i nordnorske butikker.

* Norgesgruppen, Coop og Rema.