Gå til sidens hovedinnhold

Det faglige var ikke grunnen til at årene på universitet var blant mine beste

Artikkelen er over 4 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mine foreldre lærte meg tidlig at en av de største egenskapene man kunne ha, var å innrømme sine feil og være ydmyk. Selv om jeg fortsatt er ung og mangler en hel del livserfaring, virker det ikke som ledelsen ved journalistutdanningen på Nord universitet deler min filosofi. For etter å ha møtt skarp kritikk fra blant andre tidligere og nåværende redaktør i Avisa Nordland, Thor Woje og Jan-Eirik Hanssen, var det en samlet lærerstab som gikk i selvforsvar. Forrige helg toppet det hele seg under konferansen Svarte Natta hvor ord som patetisk og absurd ble tatt i bruk av Bengt Engan, førsteamanuensis og studieprogramansvarlig for journaliststudiet i Bodø.

Det er nå godt over to år siden jeg selv gikk ut av journalistutdanningen i Bodø. De tre årene på Mørkved husker jeg som noen av mine beste. Dessverre var ikke innholdet i studiet en stor medvirkning til dette. Det jeg imidlertid husker godt fra skolebenken, var min oppfatning av lærernes villighet til å lære av oss elever. Hva kunne de gjøre bedre? Hvert fag hadde en rutinemessig evaluering hvor elevene samlet ga en tilbakemelding uten lærernes tilstedeværelse. Tilbakemeldingene bar ofte preg av stort engasjement fra vår side – mange hadde tydelig sterke meninger. Noe var positivt, dessverre på langt nær alt. Etter å ha pratet med andre studenter, både før og etter min tid på universitet, er inntrykket på langt nær enestående. Lærerne har i lang tid vært interessert i lære hvordan de kan bli bedre. Det forundrer meg da i stor grad hvorfor nåværende studenter fortsatt uttrykker misnøye og at programmet ikke holder mål.

Jeg har fortsatt mesteparten av pensum fra studieprogrammet. Dette bruker jeg ofte, og finner det svært relevant. Det er etter min mening altså ikke noe i veien med hva man skal lære, men måten man lærer det på. Jeg vil ikke påstå at lange dager i auditorier har gjort meg til en habil journalist. I mitt kull var vi enkelte som kanskje brukte mer tid i lokalene til byens redaksjoner enn på skolen. Flere av disse, meg selv inkludert, har fast jobb i dag. Uten å fastslå at hard jobbing ved siden av studiene var en isolert årsak til dette, vil jeg påstå at et trangt nåløye ble langt åpnere.

En utdanning, som i motsetning til Bodø, de siste årene har hatt et godt rykte, er Volda. Flere av mine bransjekolleger som har tatt sin utdannelse her har lite å utsette på studiet. Programmet er relevant, lærerne gode og spesielt praksisen er solid, sier de. Her fordeles praksisen over flere semester, mens man i Bodø tar ut hele praksisperioden i det aller siste semesteret tredje året. Fokus i Volda er mer knyttet mot det praktiske underveis i utdanningen. Selvsagt er det pugging og teoretiske eksamener også her, men alle jeg har pratet med er i stor grad tilfreds med utdanningsløpet.

Kanskje ville Nord universitet vært tjent med i enda større grad å se til hva de med suksess gjør riktig. Det som fungerer en plass, trenger nødvendigvis ikke å fungere like godt et annet, men i en presset bransje mener jeg man er avhengig av samhandling og et fokus på å gjøre hverandre gode. Og klarer man ikke alltid å måle seg mot de beste og tilfredsstille de man leverer en tjeneste til, er kanskje innrømmelse av feil det første steget på veien mot å snu den vonde trenden.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.