Sett med Putins øyne er det liten tvil om at Natos ekspansjon østover skremmer, på et svært dypt plan

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Apropos«Vi ser ikke verden som den er, men som vi er», skriver den franske forfatteren Anais Nin. Det berører en dyp sannhet rundt vårt forhold til virkeligheten: Når vi reagerer på verden rundt oss, er det ikke primært basert på hvordan verden faktisk er, men på hvordan vi oppfatter den.

Eller som det heter i sosiologiens berømte Thomas-teorem: «Dersom mennesker definerer en situasjon som virkelig, får den virkelige konsekvenser».

De siste dagene har det brutt ut en forsvarspolitisk krangel i spaltene til det konservative nettstedet Minervanett.

På den ene siden står tidligere forsvarssjef Sverre Diesen som mener Norge ikke lenger trenger vise militær tilbakeholdenhet i forhold til Russland, da russerne godt vet at Natos hensikter ikke er offensive.

Krangelens utgangspunkt er at Norge skal sende tropper til Baltikum, noen Diesen mener er uproblematisk.

På den andre siden står tidligere flaggkommandør, og medlem av regjeringens Forsvarspolitisk utvalg, Jacob Børresen, og oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høgskole.

Som begge mener det fremdeles er nødvendig for Norge å ta spesielle hensyn til vårt naboskap med en stormakt. Å sende tropper til Baltikum utfordrer derfor vår tradisjonelle balansegang mellom «avskrekking og beroligelse» overfor Russland.

Det er her Nin kommer inn. Diesen baserer seg på at russerne ser verden omtrent som oss. Man trenger ikke å ha tilbragt mye tid sammen med russere, før man innser at det ikke er slik.

Diesen argumenterer dessuten som om konflikten mellom Russland og Vesten skal ha oppstått en gang på 50-tallet, mens den i virkeligheten går 1000 år tilbake i tid.

Til den gang russiske tsarer vasket hendene etter å ha håndhilst på mennesker vestfra, for å unngå å bli besmittet av deres vantro.

Diesen har derfor rett i at forholdet mellom Vesten og Russland er en helt annen enn på 50-tallet, men det er likevel det samme som det har vært siden 1500-tallet. Der Russland gjentatte ganger har svingt i sine relasjoner vestover, mellom omfavnelse og avvisning.

Men der en gjennomgående bekymring har vært opplevelsen av å være omringet av fiender, som stadig prøver å innsirkle landet. Derav russerne nærmest maniske opptatthet av sine isfrie havner.

Dette går til kjernen av hva det vil si å være russisk. Det er denne folkelige frykten for Vesten Putin så mesterlig spiller på, samtidig som han utvilsomt deler den selv.

Det betyr ikke at russisk utenrikspolitikk er mindre logisk enn vår, men den er basert på en annen logikk, et annet verdensbilde.

For vi ser ikke verden som den er, men som vi er, og russerne er noen andre enn oss.

Slik sett er det nok riktig, som Diesen hevder, at Nato rent objektivt ikke representerer noen trussel mot Russland. Men når han skriver at «Natos meget beskjedne tilstedeværelse kan, selv ikke av russerne (min utheving) tillegges noen annen hensikt enn å hindre … et russisk framstøt i Østersjøområdet» bommer han grovt.

På et rent intellektuelt plan kan nok dette være riktig, men den som tror politiske vedtak kun fattes med intellektet, har skjønt lite av politikk.

Og sett med Putins øyne – og et flertall av russernes øyne – er det liten tvil om at Natos ekspansjon østover faktisk skremmer, på et svært dypt plan.

Og russerne er ikke alene. Denne uken viser en undersøkelse utført for Dagbladet at 45 prosent av alle nordmenn mener Putin utgjør en stor og reell sikkerhetstrussel mot vårt land.

I Nord-Norge er frykten enda større, over halvparten av de spurt mener at trusselen er stor og reell.

Dette er heller ikke basert på logikk, faren for et russisk angrep på Norge er akkurat nå ikke-eksisterende.

Begrepene «av avskrekking og beroligelse» ble lansert av Johan Jørgen Holst da han ledet Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

De kom etter hvert til å danne bunnplanken i vår strategiske tilnærming til Russland. Og bør fremdeles gjøre det.

Norge er i en spesiell situasjon i forhold til Russland, noe Holst også understreker. Det skyldes ikke minst vår beliggenhet så tett opptil sovjetiske baseområder.

Og der ligger vi – og basene – fremdeles.

Artikkeltags