Drastisk oljeprisfall og koronakrisen vinter og vår 2020 gjorde at petroleumsselskapene måtte justere aktivitetsnivået betydelig. Dermed falt etterspørselen etter varer og tjenester fra leverandørindustrien dramatisk. Dette medførte blant annet at store nasjonale aktører ønsket å konsolidere sin virksomhet rundt sine hovedbaser utenfor Nord-Norge.

For å kompensere for de negative effektene vedtok nasjonale myndigheter stimuleringspakker som næringen fikk tilgang til. Pakkene ble utformet slik at aktivitet i hele landet skulle sikres. Det petroleumsrettede næringslivet i Nord-Norge er viktig for hele olje- og gassvirksomheten, og næringen i nord ga tidlig tilslutning til stimuleringspakken. Forutsetning for støtte var at også leverandørnæringen i nord får effekt av pakken.

Nedbygging av leverandørnæringen i nord vil bli et tap for petroleumsnæringen som helhet, for landsdelen og for Norge som nasjon:

Petroleumsnæringen blir i økende grad utfordret på miljømessig bærekraft. En nedbygging av leverandørnæringen i nord vil i økende grad også sette større spørsmålstegn ved næringens sosiale bærekraft.

Om Nord-Norge blir marginalisert med hensyn til aktivitet og arbeidsplasser, vil det få betydelige konsekvenser blant annet for etablerte sterke industriklynger. På flere steder nærmer aktiviteten seg nå kritisk nivå, og om miljøene blir svekket ytterligere vil det bli svært vanskelig å reetablere disse. Ringvirkninger i form av arbeidsplasser på land er svært viktig for at næringen skal ha støtte i befolkningen.

Norsk leverandørindustri ble i tiden før 1994 (innføringen av EØS-avtalen) bygget opp gjennom pålegg fra norske myndigheter overfor internasjonale oljeselskaper. Norsk leverandørindustri har gjennom disse grepene blitt internasjonalt konkurransedyktig. En nedbygging av virksomheten i Nord-Norge vil føre til en opplevelse av at næringen er i ferd med å «trekke stigen opp etter seg» for å sikre arbeidsplasser ved sine hovedanlegg i sør/vest.

Det må legges til rette for at nordnorsk petroleumssektor betjenes fra Nord-Norge.

Vi ser at leteselskap utfordrer omforent basestruktur. Leveranser knyttet til boreaktivitet er den største og viktigste kilden til oppdrag for mange av aktørene i basemiljøene i Nord-Norge. Eksempelvis skal aktivitet nord for 65. breddegrad naturlig betjenes av basestrukturen i Nord-Norge; dette er ikke alltid tilfelle i dag. Det er viktig at en fra sentrale myndigheter bærer fram disse føringer i møte med leteselskapene.

Et solid og kompetent basemiljø tett på infrastrukturen i nord bidrar til å sikre en robust virksomhet hvor både beredskap og rask leveringsevne gir millionbesparelser. I tillegg er miljøperspektivet viktig, og for en næring som utfordres på fremtidig bærekraft må kortreiste tjenester stå sentralt.

Petroleumsinfrastrukturen i Nord-Norge må ha sammenlignbare rammebetingelser med resten av landet, herunder tilgang på gode transportløsninger og annen infrastruktur. Det er derfor viktig at departementet ser problemstillinger knyttet til en helhetlig politikkutforming. Vi ser for eksempel at politireformen påvirker så banale områder som gjennomføring av passkontroll ved mannskapsbytte på supplyfartøy. Etter reformen opplever rederiene kontroll av pass i Sandnessjøen mer utfordrende å få gjennomført, sammenlignet med konkurrerende base i Kristiansund. Dette viser at en reform på ett område virker konkurransevridende for aktivitet på et annet område, når ingen tar ansvar for helheten.

Det må gis tydelige signaler fra beslutningstakere om at en utbygging i nord må gi effekter i Nord-Norge. Dette gjelder både igangsatte prosjekt som for eksempel Johan Castberg, og prosjekt i prosess, eksempelvis Wisting. Et annet eksempel er årets hittil største funn på norsk sokkel, som er gjort i området rundt Skarv på nordnorsk sektor. Her er det stort potensial for ringvirkninger på land, enten det blir selvstendig utbygging eller tilknytning til eksisterende infrastruktur.

Vi vil minne om «De ti oljebud» og punktene 3 (ny næringsvirksomhet) og 9 (det velges et aktivitetsmønster nord for 62. breddegrad som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen). Selv om dette ikke er juridiske formuleringer, viser de til forventningene samfunnet har til næringen. I overgangen til det grønne skiftet mener vi derfor at næringen har et særlig ansvar overfor de regionene de opererer i – og ikke kan basere sitt samfunnsansvar kun på å levere skatter og avgifter til Norge.