Gå til sidens hovedinnhold

Nord-Norge-banen og reindriften

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig ble det kjent at det er flertall på Stortinget for at Nord-Norge-banen skal bygges, men det første spadetaket tas ikke denne uken eller neste. Det er mange år før dette kan bli en realitet, og det må utredes i alle retninger før den første jernbaneskinnen blir lagt. Mange hensyn må tas i planlegging av en jernbane i nord. Noen av disse er knyttet til reindriften. På Nordlandsbanen har 3000 rein blitt drept de siste fem årene, og jernbane tvers gjennom beiteland fra Fauske til Tromsø vil kunne få dyptgående konsekvenser for en allerede svært utsatt næring. Reindriftens arealer er under sterkt press fra mange hold, og reinpåkjørsler har konsekvenser langt utover det økonomiske. Det er umulig å erstatte verdifulle produksjonsdyr, i tillegg kommer den psykiske belastningen ved å finne egne dyr lemlestet av tog. Flere renere har også uttrykt frykt for at en jernbane gjennom dette beitelandet kan bety slutten for reindrifta.

Dilemmaene står i kø når diskusjonen dreier mot tog versus reindrift. Det handler om bærekraft, trafikksikkerhet, klimautslipp, arealbruk, matproduksjon og ikke minst om urfolks rettigheter, kultur og levemåte. Reindrifta er både en matprodusent og en viktig kulturbærer, og Norge har omfattende forpliktelser for sitt urfolk – spesielt knyttet til beskyttelse av reindriften som en urfolksnæring.

En Nord-Norge-bane gjennom reindriftsområder setter reindriftens behov opp mot behov for bedre infrastruktur og industrielle behov, da særlig for fiskeindustrien. Det er ingen tvil om at hele Nord-Norge trenger bedre veier. Det er farlig å kjøre langs E6 vinterstid, med mye dårlig skodd tungtransport lastet med fisk og varer. Dersom banen skal realiseres, må Norge strekke seg langt for å finne løsninger som reduserer arealtap og ulykker til det lavest mulige og samtidig sikrer framkommeligheten for både rein og reindrivere.

En gruppe med norske og svenske forskere jobber sammen med reindriftssamer for å finne løsninger på bruks- og arealkonfliktene mellom store transportårer og reinbeiteområder. Vi trenger nye tilnærminger for å forstå hvordan naturinngrep og landfragmentering påvirker reindriften, og hva vi kan gjøre for å restaurere fragmentert landskap. Reindriften er helt avhengig av sammenhengende landområder for beiting og flytting. Dette er ikke forenlig med veier og jernbane som deler opp beitelandet og flytterutene til reinen, og som tar livet av, og skader et stort antall rein.

Fragmenteringen skjer på tross av at reindriften er beskyttet under loven. Derfor har vi utviklet et prosjekt som ser på hvordan vi kan sikre bedre kommunikasjon og utveksling av kunnskap mellom utbyggere og reindriften. Vi har identifisert flere typer forebyggingsteknologi; det vil si teknologi som hindrer eller reduserer kollisjoner med store dyr langs vei og jernbane. Det kan bygges gjerder som forhindrer at dyrene krysser, redusere antall dyr som ferdes langs ferdselsårer, hindrer dyr i å krysse ved hjelp kraftige lyder, og ny teknologi kan varsle trafikanter og få dem til å redusere farten. Noe av dette gjøres i dag, men reineiere opplever også at halvfullførte tiltak skaper nye dødsfeller. Nordlandsbanen reduserer ofte farten over Saltfjellet og andre steder hvis togføreren vet at det er rein i området, men standardfart på 200 km/t utelukker nok dette som alternativ. Nyere metoder kan være tunneler under reinens flytteområder som på Hardangervidda. Mange og lange tunneler på nye jernbanestrekninger vil samtidig kreve sikring av dagsonene. Uansett løsninger er det viktig at de er helhetlige og fungerer i praksis.

I Sverige ble det laget en dronefilm der en reineier forsøkte å drive en reinflokk over en travel motorvei. Etter å ha sett filmen forsto det svenske trafikkverket at det måtte bygges egne overganger for rein («reinodukter»). Disse må være brede nok (flere titalls meter) og se naturlige ut slik at reinen vil bruke dem. Slike overganger kan ikke bygges hvor som helst. Reinen har sine faste trekkruter i landskapet, og kunnskapen om disse rutene må ligge til grunn for hvor «reinoduktene» bygges. Dette krever samproduksjon og integrering av en annen type kunnskap enn den som vanligvis ligger til grunn for avgjørelser om byggeplaner. Resultater fra Banff nasjonalpark i Alberta, Canada viser at 10 forskjellige arter av vilt har krysset en viltovergang minst 84 000 ganger i løpet av et tiår. Dette har redusert trafikkulykker med dødelig utfall med 80 prosent. I Nord-Sverige er det nå bygd to slike «reinodukter», men disse har ikke hatt forventet suksess på grunn av dårlig tilpasning til landskap og andre forhold som forstyrrer reinens bevegelse. Tradisjonell reindriftskunnskap har foreløpig ikke vært tilstrekkelig integrert i disse prosessene.

Det vil være uansvarlig, og i strid med våre internasjonale forpliktelser dersom Nord-Norge-banen eller andre ferdselsårer gjennom reindriftsland bygges uten dyptgående involvering av dem som kjenner terrenget og vet hvor dyrene ferdes. Gjennom et bredt samarbeid om praktiske hensyn rundt korridorer og «reinodukter» er det mulig å motvirke ytterligere landfragmentering. Både Norge og Sverige kan oppnå samme type resultater som Canada. Det vil spare mange dyreliv og en hel næring i tillegg til å redusere stress for dem som bruker vei og bane.

Kommentarer til denne saken