Det lukter litt 2020 over sesongåpningen til Bodø/Glimt. Måtte det bare fortsette sånn.

Ufortjent og deilig

Noen seire smaker bedre enn andre. En type seier som jeg har lært meg å like, er de ufortjente. Akkurat den følelsen sitter jeg igjen med etter at jobben var gjort på Kristiansund stadion onsdag kveld. KBK-folket var skuffet etter kampen, og trener Christian Mikkelsen hevdet at hans lag var det beste. Jeg kan på noen måter skjønne dem godt. De lyktes periodevis veldig bra med å ta ut Glimts midtbane, Patrick Berg inkludert, og de kom til mange sjanser.

Glimt kom ikke til så veldig mange sjanser, men de scoret to mål på en temmelig svak dag. Det er sterkt og veldig seriemesteraktig.

Når kampene blir utviklingsarena

Kjetil Knutsen snakker om at det må skapes nye og gode relasjoner mellom spillere som ikke har spilt så lenge sammen. Disse relasjonene er ikke på plass ennå. Så relasjoner er selvsagt høyt prioritert når arbeidsuka til glimtspillerne settes sammen.

Med et kampprogram som denne seriestarten byr på, er det sannelig ikke så mange treninger å gjøre det på. Derfor er det faktisk kamper som blir den viktigste utviklingsarenaen i arbeidet med å få spillerne til å forholde seg til hverandre nærmest automatisk. Ikke sikkert det er så dumt.

Slurv & slendrian

Vi snakket mye om rusk i maskineriet etter kampen mot Tromsø, og det rusket er fortsatt der. For også i Kristiansund var det urovekkende mange feilpasninger å se. Da Glimt spilte på sitt beste i fjor, og det var ikke få ganger, var det langt mellom de håpløse feilpasninger fra upressede glimtspillere. Men det fikk vi dessverre se flere av onsdag.

Noen av disse veldig irriterende og tilsynelatende helt unødvendige feilpasningene kan kanskje skyldes at relasjonene ikke sitter som de skal. Men de fleste handlet rett og slett om slurv og slendrian.

Det fine med akkurat det, er jo at slurv og slendrian kan man faktisk gjøre noe med relativt enkelt. Opp med konsentrasjonen og presisjonen, og vips ser vi en flyt à la fjoråret.

Har de knekt Glimt – koden?

Det sier seg selv at hvert eneste lag Glimt møter nå, har lagt ned mye arbeid å forberede seg best mulig for å forsvare seg mot de regjerende seriemesterne. Det som tilsynelatende er måten å stoppe Glimt på, veldig enkelt sagt, er å sette frimerke på Patrick Berg og forsøke å ta ut begge indreløperne.

Tromsø prøvde på det, og Kristiansund fulgte opp med et enda sterke fokus på akkurat denne måten å møte Glimt på. KBK er kanskje det første laget som så til de grader har nøytralisert selveste Ulrik Saltnes. Det alene er jo litt bekymringsfullt.

Men Glimts svar på disse taktiske utfordringene kan først og fremst være å tviholde på det som er lagets spillestil uavhengig av motstander. Det kan også bety at midtbanen må endres i løpet av kampen, slik vi så både mot TIL og KBK. Inn med Elias Hagen som sentral midtbanespiller, og la Patrick spille indreløper.

Mulig jeg er for optimistisk og blendet av fjoråret, men jeg tror ikke Glimt-koden er knekt ennå. Et frimerke her og der holder ikke i møte med såpass mange gode spillere i et så godt system.

Deadline day

Samtidig som Glimt kjempet som løver på Kristiansund stadion, foregikk det en annen og minst like krevende kamp på Aspmyra. Anført av manager Håvard Sakariassen jobbet Glimt steinhardt for å hale i land viktige overganger rett før overgangsvinduet smalt igjen ved midnatt onsdag.

Tsjekkeren Tomas Rataj (18) ble siste mann inn på Aspmyra. 18 år gammel og på lån ut sesongen, med opsjon på kjøpt. Altså nok en ung og lovende spiller som forhåpentligvis får det til i helgult.

Vi kommer nok tilbake til saken, men det er nok grunn til å sette spørsmålstegn ved om Glimt har lyktes i spillerlogistikken foran denne viktige sesongen.

Det som i alle fall kan virkelig tydelig er at det ikke alltid holder å ha masse penger på bok.

PS: Sondre Brunstad Fet ble så vidt kampklar etter skade før TIL – kampen sist søndag. Han har vært et godt stykke unna fjorårsprestasjonene, men to assist på to kamper lar seg høre.