Lederen i AN 18. januar fremstiller den kommende Nato-øvelse Cold Response som en viktig og nødvendig øvelse. Men pynter imidlertid på argumentasjonen ved å fremheve betydningen av mer dialog og flere kanaler for fredelig samarbeid.

Kan det være slik at disse to tilnærmingsmåtene motstrider hverandre, eller faktisk gjensidig utelukker hverandre?

Her tas det ikke stilling til hva faktisk en gedigen militærøvelse tett opp til Russlands grenser signaliserer av makt, aggresjon og truende ”argumentasjon”. Dette er fjernt fra dialog og fredelige hensikter; hvor man setter seg sammen som likeverdige parter, og begge parters argumenter veier like meget i forhandlingenes og sluttproduktets vektskål.

Så fremkommer den oppramsete ”sannhet” (som ikke blir mer sant, jo oftere den gjentas) om Russlands aggresjon og provokasjon overfor Ukraina, og tom Sverige og Finland , ved at de skal få bestemme over deres sikkerhetspolitikk!

Redaktøren viser overhodet ikke tegn til å sette seg inn i den annen parts innspill, fordi eget standpunkt er slått fast og rettferdiggjort gjennom et evig forpliktende og lojalt USA og Nato-medlemskap. Dette er dessverre ikke noe særskilt for AN, men gjelder for store deler av dagens mainstream media. Flere og flere tar nå til ordet for å få frem at vår dominerende storebror ”over there” i årevis har tatt seg til rette i hele verden, fra Mellom-Amerika, Sør-Amerika, til Midtøsten mv. Ref. bla til den tidligere amerikanske ambassadøren til Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen, Jack F. Matlock, som hevder at amerikanske myndigheter er kjent for ignorere territorialrettigheter, når det tjener egne interesser. Som en vel opplyst person, kjenner redaktøren til en masse slike tilfeller.

I Ukraina er det stor uenighet og splittelse om hvem og hvilke tilknytninger/avtaler befolkningen ønsker å inngå i; den vestlige delen heller mer mot vesten (og kanskje NATO), mens den sørlige og østlige delen vil bevare best mulig naboforhold til Russland.

Det overses imidlertid at mange ukrainere først og fremst ønsker en fri, fredelig og sjølstendig nasjon, som bla kan innebære autonomi for Donbas-regionen.

Hva slags betingelser for avspenning og bilaterale avtaler er til stede, dersom man søker medlemskap i en atommakt? Det er overhodet ikke vanskelig å forstå provokasjonen dette innebærer hvis en supermakt og såkalt fiende gis rom for å bygge opp militære baser, kanskje med atomvåpen, like opp til grensene til den annen part. Skal dette være grunnlaget for godt naboskap? Er det dette vi ønsker for Norge, i vår iver etter å fiendtliggjøre våre russiske naboer?