Som en diger, tyktflytende masse av lyseblå sirup kledd med et tykt lag melis, troner Svartisen stolt mellom et tjuetall 1000 til 1600 meter høye fjelltopper.

Norges nest største isbre er på en måte levende. For dens egen tyngde får den til å tyte ut mellom fjellene. Den er alltid i bevegelse.

De siste årene har Svartisen minket, i likhet med andre isbreer over hele kloden. Mange forskere mener den økte avsmeltningen skyldes at klimaet er blitt varmere på jorda.

Det er en av årsakene til at Svartisen studeres fra undersiden, i et unikt laboratorium under brearmen Engenbreen. Her ble det sprengt ut to kikkhull i berget under isen da Statkraft bygde takrennesystemet som samler vann fra fjellbekkene rundt Holandsfjorden i Meløy.

Mykere under trykk De to kikkehullene finnes halvannen kilometer inne i fjellet i Svartisen Subglasiale Laboratorium, der forskere i snart 20 år har kunnet studere isens natur.

Doktorgradsstudent Pierre Marie Lefeuvre (24) og NVE-forsker Miriam Jackson (49) har 200 meter is over hodet der de søker kunnskap gjennom målinger og observasjoner sammen med Lefeuvres studiekamerat Thomas Schellenberger (29).

– Tidligere måtte glasiologer utvikle sine teoretiske modeller basert på antakelser. Her kan vi teste ut de matematiske modellene i praksis, sier Jackson.

Det er blant annet satt ut en kunstig fjellknaus under isen – en betongkloss med instrumenter som måler trykk, glidehastighet, temperatur og krefter.

Det har gjort forskerne i stand til å bestemme isens seighet matematisk for bruk i bevegelsesloven for breis.

Funnet har vist i hvor stor grad isen blir mykere under trykk, som når den møter en fjellknaus i brehenget. Det gjør at bre-isen kan forme seg etter terrenget den glir over.

– Med direkte adgang til brebunnen lærer vi mer enn når vi borer gjennom isen for å prøve å plassere instrumenter nederst i et borehull, sier Jackson.

Hun mener eksperimentene under Svartisen gir viktige bidrag til forståelsen av hvordan isbreer vil reagere på et varmere klima.

Stein i isen

I et av sine forsøk undersøkte Lefeuvre hvor fort isen beveget seg inn i kikkehullet. Det viste seg at hullet lukket seg med en hastighet på over 2 centimeter per time, tilsvarende rundt 50 centimeter per døgn.

Isens gjenerobring av kikkehullet gjør at den ti meter lange atkomsttunnelen må stenges når forsøkene er over, og sensorene som skal følge med isbevegelsene er plassert i isen.

Noen dager etter at Miriam Jackson og hennes gjestende doktorgradsstudenter har forlatt den, har isen glidd inn og fylt hele dette hulrommet.

Det første Jackson må gjøre når hun ankommer laboratoriet neste gang er derfor å smelte seg gjennom atkomsttunnelen – ved hjelp av kokhett varmtvann.

– Det kan ta opp mot seks-sju timer, sier hun.

Da er det viktig å passe seg. For innhyllet i damp er det ikke lett å se alle steinene som ligger i innkapslet isen, og som faller ut når den smelter.

Bunnen av breen er nemlig tettpakket med stein og grus, som gjennom forskningen i brelaboratoriet har vist seg å være den viktigste årsaken til friksjonen som bremser Engenbreens framrykking.

Trekker seg tilbake NVE-ingeniør Hallgeir Elvehøy, følger med hva som skjer i massebalansen på overflaten.

Hver vår og høst drar han opp på isen for å måle snødybden, 1300 til 1400 m.o.h. Om våren finner han ut hvor mye snø som er kommet i løpet av vinteren, og om høsten hvor mye som er smeltet bort.

Det meste som er målt var i 1973, da det kom opp mot 13 meter snø i løpet av vinteren. Sist vinter falt det åtte meter snø.

– Målingene våre viser at bare halvparten av snøen smeltet denne sommeren, sier Elvehøy.

Det er bra for breen, mener han. For den snøen som ligger igjen vil bli pakket sammen og gradvis omdannet til is. Elvehøy vet akkurat hvor mye.

– Fem meter snø blir til tre meter vann, som når det fryser blir til 3,3 meter is.

Det innebærer at isen i år tilføres en vekt på rundt 3000 kilo per kvadratmeter. Dermed blir isbreens massebalanse positiv, noe som kompenserer for avsmeltning på brearmer som Engenbreen.

Her smelter isen raskere enn på toppen, noe som kan forklare hvorfor Engenbreen har trukket seg over 2000 meter tilbake de siste 70 årene. Her på bretunga kan avsmeltningen av bretykkelsen komme opp i 10–11 meter på en sommer, slik været har vært de siste årene.

– Nå ligger den og stanger mot en fjellrygg 250 meter fra Engenbrevatnet, sier Elvehøy.

Viktig for Statkraft Forskningen på isen, både den som pågår under den i brelaboratoriet og oppe på isen, gir nyttig informasjon til både NVE, klimaforskere og til Statkraft.

Statkraft samler smeltevannet i sitt takrennesystem, og fører det til Storglomvatnet for å bli brukt til kraftproduksjon i Svartisen kraftverk.

Is som smelter blir til penger i kassen for Statkraft, som kan se på Svartisen som et ekstra, frosset flerårsmagasin som avgir vann når somrene er tørre og varme.

Samtidig er isbreen en værgenerator av dimensjoner, noe som kommer kraftprodusenten mer direkte til gode.

Årsaken, forklarer Elvehøy, er at isplatået ligger i høyden og er kaldt.

Dermed faller det mer regn og snø her enn ellers.

– Fuktig luft fra havet presses opp i høyden der den pakkes sammen og kondenserer til skyer som avgir nedbør. Jo høyere og brattere en slik fjellbarriere er, jo mer nedbør kommer det, sier han.

Denne effekten bidrar sterkt til at Norges nest største kraftmagasin, Storglomvatnet, stadig etterfylles. Dette fornybare, «grønne batteriet» har et energiinnhold på 3,5 TWh som tilsvarer 3,5 millioner kubikkmeter med vann.