Gå til sidens hovedinnhold

Naturverner og første kvinne som forsker på Svalbard

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske kvinnen som tok hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette til tross for at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som gjorde at hun for det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i Vågå. I ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i Østerdalen. Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte søke offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren til Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.

Hanna Resvoll studerte ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo. Hennes interesse for planter førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard. Feltarbeidet inngikk som del av Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som han finansierte. Fyrsten som var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv med på denne turen. På Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg, Monacobreen. Det berettes at Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og selvstendighet. Hun holdt kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes styrke og utholdenhet i karrige feltforhold, og hun var alltid velkommen til å jobbe i hans laboratorium. Hanna ble også invitert til Monaco i forbindelse med åpningen av det oseanografiske museum i 1910, der noen av hennes innsamlete planter ble utstilt. Dette året avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i arbeidet på Svalbard. Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i fyrstens vitenskapelige skriftserie.

Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i telt, under spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken som ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: "Men man kan gå omkring i tågen og have det ganske godt, ialfald når man samler blomster. Og når man så til sidst våd og trett kommer tilbake til teltet, og primus surrer, mens man spiser sin mad eller presser planter, da føler man det så lunt og koseligt" (S.S.M. 2012, s. 95). Hanna er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og beksømstøvler. Med sin iver kartla hun store deler av kystlandskapet på øygruppas vestside. Selv har hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder og bukter, med unntak av de to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et resultat av dette registreringsarbeidet. Allerede på dette tidspunktet var Hanna begynt å snakke om fredning av plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt i det Norske Vitenskapsakademi.

Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon for å fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde i et samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var miljøverner og som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk forvaltning. Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et resultat av blant annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var polarfareren Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912. Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter gifta seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte til opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.

I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen universitetsstipendiat i plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere ble dosent. Til fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra Svalbard for videre analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere kasser med levende planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke artikler og holdt foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den første naturforsker som benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester var den landskjente fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en større fotosamling som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som botaniker engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende, Bygdin og Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet "den første naturverner". I artikler argumentert hun for bevaring av sårbar natur mot ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I Norge ble den første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til sammenlikning ble verdens første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i USA.

I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for naturfredning. I artikler ble den uberørte naturen framhevet som en læremester for vår egen kultur, med positiv betydning for folks helse og sinn. Selv fikk Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe som kan spores tilbake på hennes arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en minnestein ved Gjendesheim til hennes ære. Hannas forskningsarbeid lå også til grunn for fredning av planter og områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har Hanna fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.

Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av hennes første sønn Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra sitt første ekteskap, som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna Resvoll-Holmsen døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av D-vitamin), ble hun av sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en person som elsket Norges natur.

Kilder: Dagrunn Grønbech (2018): Foregangskvinner. Museumsforlaget. Trondheim. Sigri Sandberg Meløy (2012): Polarheltinner. Gyldendal. Oslo.

Kommentarer til denne saken