Naturressursene eies av det norske folk, og hovedtyngden av ressursrenten må dermed tilfalle det norske folket. Mens det meste av ressursrenten/grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private og skapt laksemilliardærer, har ressursrenten i olje og gass og vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet. Det handler om vår velferd, det handler om å fylle svømmebassengene i skolene, vedlikeholde skolene, vedlikeholde pleiehjem og tilrettelegge for mennesket og tjenestene der. Det handler rett og slett om romslig kommuneøkonomi for å kunne ivareta alle typer tjenester for og med innbyggerne, uansett alder.

Mange i oppdrettsnæringen nyter godt av ressursrente-milliardene, Frøya kan nå kalles milliardær øya med sine 6 milliardærer fordelt på 5000 innbyggere. Alt bygget opp rundt SalMar. Arbeidskraften hentes stort sett fra utlandet, gjennom bemanningsbyråer. I underkant av 9000 personer jobber med havbruk i Norge, ifølge Fiskeridirektoratet. Hvor mange som er arbeidsinnvandrere, vet ingen, det føres ikke statistikk.

Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er ressursrenten anslått til 25–30 milliarder kroner i 2018, noe som utgjør 37 %. I tillegg kommer bedriftsskatt (selskapsskatt) på 22 %, eiendomsskatt, og vertskommunene for kraften har rett til billig konsesjonskraft. Alt i alt betyr dette at ressursrenten og verdiskapningen i vannkraftproduksjonen i stor grad tilfaller fellesskapet. Til sammenlikning var ressursrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greaker og Lindholt 2019. SSB).

Oppdrettsnæringen i Norge er underlagt alminnelig bedriftsskatt som for tiden er på 22 %. I tillegg er oppdrettsselskapene underlagt enkelte avgifter og kommunal eiendomsskatt. Eiendomsskattesatsen kan variere mellom 0,2 % og 0,7 % av eiendomsskattegrunnlaget. Det er innført en produksjonsavgift som trådte i kraft 1. januar 2021. Avgiften er satt til 40 øre per kilo produsert fisk, som anslås at vil gi om lag 500 millioner kroner årlig. Inntektene fra produksjonsavgiften skal fordeles til havbrukskommunene og fylkeskommunene.

Produksjonsavgiften blir lommerusk å regne hvis ressursrenten legges til grunn.Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og svartelistet anadrom regnbueørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig 14 milliarder kroner og 20–25 milliarder for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021. SSB). Altså, i samme størrelsesorden som for vannkraft. Men opprinnelsen til grunnrenten er nokså forskjellig. Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid. De kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Forurensningen skjer lokalt, men overskuddet forsvinner ut av kommunen.

Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper Mowi, Lerøy, SalMar og Cermaq. De river seg løs fra opphavet i Norge. Mowis hovedeier er Geveran Trading, som er en del eieren John Fredriksen komplekse system for å unngå skatt. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermaq eies fra Japan. Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljø eller økosystem.

Det kan enkelt konkluderes med at oppdrettsnæringen raner naturen og fellesskapet samtidig som den forurenser vannforekomstene, fortrenger kystfiskere og bryter vanndirektivets retningsvalg og krav. Forurenser betaler-prinsippet er kastet over bord sammen med bærekraften, og det på tross av bruken av fellesskapets fjordallmenninger. Oppdrett i åpne merder i sjø bryter med Geværa Vanndirektivet, Forurensningsloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter. Dette tåler ikke lakmustesten i Høyesterett.

Oppdrettsnæringens kamp mot lakselusen tar aldri slutt, men nå har desperasjonen overtatt. Vestlandet lyser mørke rødt og forskerne er forvirret. Lakselusen er det mest undersøkte dyret i verden, men den lar seg ikke knekke. Etter 50 års kamp- og milliarder av kroner går den alt mer resistente lakselusen seirende ut. Over 20 % oppdrettslaks dør årlig, noe som utgjør over 50 millioner dyr. Panikken øker og nye midler pøses på i ren lykke og fromme. Ja-forskerne kommer halsende etter og forsøker å reparere skadene, føre-var er byttet ut med etter-snar. Dagens situasjon er ute av kontroll, noe som fører til øket dyremishandling og død.