Den kanskje største skammen er hvordan det offisielle Norge har behandlet slaget om Narvik

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerJon Michelet skrev mange gode bøker, men de viktigste skrev han de siste årene av sitt liv – En sjøens helt. Han rakk akkurat å fullføre sjette og siste bind i serien før han sovnet inn i helgen.

Michelet gjorde som Erik Bye gjorde noen tiår før ham – løftet fram betydningen av de norske krigsseilerne under andre verdenskrig. Og, ikke minst, den noe skammelige behandlingen de samme sjøfolkene opplevde da de kom hjem til gamlelandet igjen etter år på sjøen med en konstant frykt for torpedering og beskytning.

Michelet traff en nerve hos den norske befolkningen og fikk spredd tilsidesatt historie til nye generasjoner.

Den offisielle norske krigshistorien har handlet utrolig mye om det som skjedde i Oslos gater, krydret med en heltemodig tungtvannsaksjon på Rjukan. Historiene fra resten av landet har vært så som så.

Det måtte for eksempel gå over 70 år før rikskringkastingen ofret tid på en serie om «Operasjon Muskeduner» – eller Glomfjordraidet om du vil. Aksjonen som kostet åtte av 12 sabotører livet.

Eller historien om Telavåg. Tettstedet på Vestlandet som ble utradert av tyske soldater med mange titalls sivile drepte, som hevn for drapene på to tyske Gestapo-offiserer.

For ikke å snakke om det illegale arbeidet som hjalp de allierte til å senke Tirpitz, og mange flere heltedåder. Få av disse historiene har fått den oppmerksomhet de fortjener i forhold til det som skjedde i Oslos gater.

Den kanskje største skammen er likevel hvordan det offisielle Norge har behandlet slaget om Narvik. I de 65 dagene kampene foregikk i og rundt Narvik omkom cirka 8.500 norske, allierte og tyske soldater.

Til sammenligning er det antatt at Norge mistet 10.000 mennesker i løpet av de fem årene krigen varte.

De norske soldatene var uerfarne, men under ledelse av general Carl Gustad Fleischer var de med på å gi Nazi-Tyskland sitt første nederlag under krigen. Tyskerne måtte trekke seg tilbake og Narvik ble gjenerobret 28. mai. 1940. 10. juni kom så meldingen om at Norge kapitulerte og Fleischer måtte motvillig forlate Norge.

Den kjempende generalen havnet i unåde i regjering og Høærens overkommando, ble beordret (og ydmyket) til Canada hvor han skjøt seg 19. desember 1942.

Derfor er det gledelig at det nå er flere prosjekter på gang for å fortelle historien om Narvik på både film og tv.

Tommy Wirkola har et prosjekt han nærmet seg ferdig manus til i fjor høst, men FilmCamp Målselv og News on Request har et annet prosjekt. I tillegg planlegger «Kon-Tiki»-produsent Aage Aaberge har også lansert et 200 millioners TV-prosjekt om de samme hendelsene.

Hva som blir realisert gjenstår å se, men det er lov å håpe.

Og sånn helt til slutt, i mange franske byer – hovedstaden Paris inkludert, finnes det en «Place de Narvik». I Norges hovedstad får jeg null treff på både gate, vei og plass med navnet til Narvik.

Artikkeltags