Både media og partiet Nordkalottfolket forsøker å «røyke reven ut av hiet» ved å tvinge til dialog. Begge parter forventer at Duokta reinbeitedistrikt i Fauske i Nordland skal ta del i en samfunnsdebatt hvor de er dømt til å tape alle andre steder enn i retten, der man må se på det faktiske rettsgrunnlaget.

Holdningene som kommer frem i debatten som har oppstått fordi Duokta reinbeitedistrikt ikke ønsker å delta, viser at deres beslutning kan være et klokt valg. Reineiere har tross alt vært i dialog med utbyggerne, men har ikke ennå fått svar på forslag som de har lagt frem.

Jeg har lest artiklene i Avisa Nordland om den nye 9 kilometer kraftlinjen som er foreslått å bygges mellom Salten og Valfjord, som i sine artikler har etterlyst kommentarer fra de berørte reineierne. Min anbefaling er at de tar kontakt med meg, som er Sametingets ansvarlige rådsmedlem i reindriftssaker.

Jeg registrerer også at leder i Nordkalottfolket, Arne Kristian Vestre, uttaler seg i saken selv om han ikke har kjennskap til utbyggingen mellom Salten og Valnesfjord. Vestre påstår at reindrifta sitter med trumfkortet i utbyggingssaker. Hva som menes med det, er jeg usikker på.

Og bare for å presisere riktig: utbyggerne har ikke støtte fra Sametingets flertall, slik Nordkalottfolkets leder sier i artikkelen.

Noen av utfordringene landets reinbeitedistrikt møter og må ta stilling til nesten daglig er vannkraft, vindkraft, kraftlinjer, gruver, ammoniakkfabrikker, batterifabrikker, hytteområder, veier, toglinjer, gondolbaner, alpinanlegg, sykkelløyper, perleturløyper, scooterløyper, rovviltbestand og rovviltsoner, Forsvaret, landbruk og utallige dispensasjonssøknader fra diverse gjeldende kommunedelplaner/arealplaner, for å nevne noe.

Dette er langt ifra alt en bitte liten «administrasjon» i et reinbeitedistrikt må håndtere. Reineierne må selvfølgelig også administrere distriktets daglige virksomhet, og det daglige arbeidet med å ta vare på dyrene 365 dager i året.

Duokta reinbeitedistrikt i Sørfold i Nordland er veldig alene i prosessen de står i. Samtidig som utfordringene med inngrep står i kø, skal de altså fortsatt ta vare på dyra sine og gjøre den egentlige jobben deres. Men egentlig så er det vel der reineierne merkelig nok henter energi og mot til å fortsette kampen mot utbyggingen av reinbeiteland, i dette tilfellet mot en pengesterk kraftindustri.

Nordland er ett av de områdene i Sápmi med færrest samiske institusjoner og samiske forvaltningskommuner. I slike områder er reinbeitedistrikt sentrale kulturbærere og er som institusjoner å regne, om de fikk fred til å gjøre det de egentlig vil.

Reindrift er ikke et yrke, men en livsstil man er født inn i og med det også en arv og kjærlighet til både landskap og reinsdyra.

Duokta er landets eneste pitesamiske reinbeitedistrikt, som fortsatt er i drift. Jeg vi påpeke at ofte glemmer majoritetssamfunnet å reflektere over reindriftas kamp for å bevare beiteland. «Bit for bit»-politikken er svært ødeleggende for de som er avhengig av beiteområder. Jeg håper at storsamfunnet også bruker tid på å lære mer om det samiske perspektivet i kampen om å verne arealer.

Uten helt sentrale landområder finnes det ikke en fremtid for tradisjonell reindrift. Uten Duokta reinbeitedistrikt blir Nordland en fattigere plass, der samene representerer et vern for både kulturelt og biologisk mangfold. Blindet av pengejag og vekst er det lett å glemme naturens egne verdier.

Avisa Nordlands sjefredaktør skriver 9. januar i en leder om hvorfor reindrifta ikke kan gjemme seg i en så viktig debatt som denne, etter at avisa har prøvd å komme i dialog med ansvarlige utøvere i Duokta reinbeitedistrikt. Jeg blir både urolig og bedrøvet når jeg ser hvordan sjefredaktøren argumenter og skriver om at «å overlate sakene til rettsvesenet bør være siste utvei og ikke først» og at «denne konflikten blir ikke borte ved at man stikker hodet i sanden og håper at debatten blåser over». Jeg velger heller å vise til Fosen-saken i Trøndelag hvor reineierne fikk medhold i Høyesterett, og at konsesjonen til landets største vindkraft ble kjent ugyldig. På Fosen-halvøya er det reineiere som daglig må leve med menneskerettighetsbrudd, og Sametinget venter enda på beklagelse fra ansvarlige myndigheter.

Det kan være flere årsaker til at reineiere vegrer seg for å bli intervjuet. De opplever massiv netthets og hatefulle ytringer i kommentarfeltene, og det kan være en viktig grunn til at de lar være å delta i offentlige debatter. Det offentlige ordskiftet har konsekvenser for både ledere og andre reineiere i et reinbeitedistrikt. Det viser studier som har sett på nettopp dette. De utsettes for reaksjoner i nærmiljøet som får konsekvenser ikke bare for dem selv, men også deres nærmeste. Det finnes med andre gode grunner til å ikke delta i en debatt der majoriteten setter premissene og åpner for hets.

Ansvarlige politikere og energilobbyister lever av å synes i det offentlige ordskiftet. Om Avisa Nordland virkelig har et ønske om at samer og reinbeitedistrikt skal delta i det regionale og lokale offentlige ordskiftet, så ligger faktisk ansvaret hos de lokale og regionale mediehusene i å skape et offentlig rom der hetsen uteblir, og bidra til at kunnskapen om samiske saker øker og nyanseres. Det sies at tillit bygges i millimeter og rives i meter. Avisa Nordland har nettopp revet ned tilliten til at den reindriftssamiske befolkningens saker blir fremstilt nyansert. Det er ikke flere energikonferanser, der reindrifta er i mindretall, man behøver, men heller sterkere reindriftsforum der erfaringer og strategier for en bærekraftig reindrift kan utvikles.

Til sist vil jeg påpeke at tunge faginstanser er enige med Sametinget. Statsforvalteren har innsigelse til saken med hensyn til reindrift og stenging av flyttveier, og Landbruksdirektoratet har uttalt at dette vil kunne ha store konsekvenser for Duokta reinbeitedistrikt. Er ikke dette interessant nok for Avisa Nordland og Nordkalottfolket?

Min konklusjon er i hvert fall at det er tungtveiende grunner til å høre på Duokta reinbeitedistrikt og det de har uttalt seg om i denne saken tidligere.