Som en gammel mann, så har jeg opplevd lukta og lyden av båtbygginga i fjæra på Rognan. Vi er ennå mange som husker den storhetstida, også overgangen fra tre til stål. Flere har sterke bånd til dette området, og svært mange følte både sorg og tomhet, når lyden fra båtbyggeraktiviteten stilnet av, og det ble helt tyst.

Jeg har også fått lov til å delta i en rekke kommunalt oppnevnte prosjektgrupper, som skulle jobbe for å skape ny aktivitet i «fjæra». Også ved hjelp av eksterne konsulenter, som betrodde seg, at dette slett ikke var noen lett oppgave. Det skulle vise seg å stemme. Området rundt «Drageslipen» og bygningene skapte bare vonde tanker og frustrasjon.

Men som «Fugl Føniks» en gang gjorde, så gjenfødtes lyder og aktivitet i det spøkelsesbelagte området. Ikke de samme lyder og heller ikke den samme aktiviteten. Men taktfaste lyder fra bassens dype drønn, til diskantens utfordring av all hørsel. Det hele ble omfavnet av en hektisk aktivitet, basert på en dugnadsånd som skinte som en ledestjerne på Frivillighetens himmel.

Alt bare skjedde, på en måte, og med en fart og en omfavnelse av alle kulturelle- og høytids-aktiviteter jeg kjenner til. Selv uten lokal «Blåfrost Patriotisme», tror jeg det er vanskelig å finne noe eksisterende dette kan sammenlignes med. Det er fristende å bruke begrepet «fra vugge til grav», om de aktiviteter som etter hvert finner sted og blir tatt vare på innenfor veggene på Slipen.

Hva skjer da?

Som lyn fra klar himmel stenges Slipen Scene, av sin egen eier.

Alle som har fulgt med litt, vet at det er bygningsmessige og økonomiske utfordringer, og som har vært der hele tiden. Men det er det i alle fall ikke de tusenvis av dugnadstimer som er nedlagt i bygget, som er skyld i. Tvert imot. Aldri har vel noen kommune fått servert bit etter bit, i et puslespill som har ført til et nærmest komplett kulturbygg med alle sine aktiviteter. Uten at kommunen selv har sittet i førersetet på noen som helst måte, og totalt blottet for bruk av konsulenter.

Det henvises til plan og bygningsloven. Byråkratiets kjente våpen for å utøve makt. Og slik skal og må det være, vi må ha lover og regler i samfunnet.

Men det er et like klart faktum, at alt lovverk ikke gir et entydig svar på noe som helst. Hadde det vært slik, ville advokater og rettsvesen hatt magre tider.

Jeg opplevde mange utfordringer i utviklingen av Nexans, Rognan, fra min tid som ansatt der. Ikke minst i samspillet med det offentlige når det gjaldt tilrettelegging av rammebetingelser. Mange husker ennå utskipningen av et kabelprosjekt til Mensafeltet i Mexicogolfen. Da måtte Nordlandsbanen, veier og private tomter krysses og stenges i mange dager. Da uttrykte daværende teknisk sjef i kommunen: «Vi må se på dette som en mulighet og ikke en kommunal bygningssak».

I ettertid har det vært utallige dispensasjoner og kreative samspill mellom bedrift og det offentlige, som har ført til et av Norges flotteste utskipningsanlegg. Det har man fått til ved å bruke plan- og bygningsloven for å finne muligheter.

Jeg håper at «Fugl Føniks» ikke har fått knekt sine vinger for godt, men viser vei mot en løsning gjennom de muligheter som finnes. Det vil være en ubegripelig tragedie om den spøkelsesaktige stillheten atter en gang skal senke seg over Slipen.

Kanskje kan det glede noen konsulenter som blir engasjert for å skape ny aktivitet i fjæra, men selv det, tviler jeg på i skrivende stund.